De offentlige tause

En representant for “den tause majoriteten” har ytret seg til Aftenposten. Hun tilhører dem som holder hjulene i gang i Norge, men som erfarer at innvandringen kan bidra til at hun en dag står uten jobb. Å kjempe for egen arbeidsplass kan raskt bli oppfattet som rasistisk og antidemokratisk, en blir dedusert til “hvitt søppel”. Med en uuttalt kobling til Trumps seier i USA, mener hun det samme kan skje i Norge og Europa for øvrig: Demagoger fyller det tomrommet som dagens politikere og medier ikke fanger opp.

Kronikken til Marit Norheim i Aftenposten med tittelen «Vi er den tause majoriteten – og vi lar oss ikke lure», berørte meg. Den minner meg igjen om alle dem som vi møter på vår vei, de som er oppgitte, som ikke lenger tror på (gode) løsninger via det politiske systemet, som ikke kjenner seg igjen i mediene og som opplever seg stemplet og tråkket på.

De tause

Norheim tilhører dem som vi på godt norsk sier «holder hjulene i gang». Den gruppen som vi gjerne «skryter av» hvis de tilhører innvandrergruppen, da som et bevis på at uten innvandring ville Norge stoppet opp. Alle etnisk norske som tilhører samme gruppe forholder vi oss annerledes til, som Norheim sier:

Vi som bare er en hårsbredd fra å bli definert som hvitt søppel, den dagen arbeidsplassen forsvinner, og vi blir arbeidsledige.

Vi som er stemplet som rasister, antidemokrater og tilhengere av dødsstraff fordi vi er EU-motstandere og frykter for fremtiden for våre barn.

Norheim forteller at denne tause majoriteten, som det er millioner av i Europa, føler «avmakt og sinne overfor politikernes manglende evne til rettferdig fordeling.» Hvis ikke politikerne evner å fange opp disse stemmene «vil det komme nye ledere som fyller tomrommet. Ledere som appellerer til den tause majoriteten, slik vi erfarer nå.»

Frykten er at tomrommet går til dem som har kunsten til å forføre med sine taleevner. «Vi lar oss ikke lure, men vi blir apatiske,» sier Norheim.

Meningseliten

Manglende entusiasme og motivasjon er det nok mange som føler på all den tid en har meninger som ikke bryter gjennom lydmuren. Kanskje akkurat derfor blir brexit og Trump-seieren så «sjokkerende». De er brudd på offentlig etablerte sannheter – definert av meningseliten. Meningseliten hadde ikke fanget opp den tause majoritetens stemme, men hvor dreies gjerne debatten? Jo, hvem som egentlig er meningseliten. Men det er jo bare å se til hvem som har klippekort til politiske debatter og hvilken vinkling saker gis. Politikerne, der stadig flere opptrer som demagoger, danser etter medienes strategi. Slik har mediene tiår etter tiår rigget den politiske situasjonen, kanskje både bevisst og ubevisst.

Ut fra HRS’ fokus møter vi ofte to hovedkategorier av personer tilhørende de offentlige tause: de som er kritisk til innvandringspolitikken og de som kjenner de negative konsekvenser av mangelfull integrering. Den førstnevnte gruppen blir ansett som «innvandringskritisk» som igjen knyttes til «fremmedfiendtlig» av meningseliten, og dermed er de definert ut av det gode selskap. At de samme ønsker en annerledes innvandringspolitikk aksepteres ikke offentlig, fordi de ønsker innstramninger. (Jo da, det er blitt bedre med årene, ikke minst fordi noen har gått foran og banet vei.) Dagens «logikk» er imidlertid at kritisk til innvandringspolitikken = innvandringskritisk = ytterste høyre = ekstrem = høyreekstrem. Dette er for øvrig en av grunnene til at jeg mener aksen venstre-høyre i politikken er død. Men verre er det at en slik nedlatende holdning til «innvandringskritiske» kan føre til at de samme føler seg som «hvitt søppel» og får ut sin frustrasjon i krasse utsagn på sosiale medier.

Den andre gruppen, de som kjenner de negative konsekvensene av mangelfull integrering, sliter også med å bli hørt og forstått. Det er de som sitter fastklistret i familiens medbrakte tradisjoner og verdier, typisk sosial kontroll og såkalt æreskultur, ikke uvanlig knyttet til islam. Det gjør både dem og oss tause. Kritikk av islam er en risikosport, de risikerer å bli definert ut av eget miljø og familie, i tillegg til risikoen for sanksjoner. Dette fikk vi sterke vitnesbyrd om under lanseringen av Ex-Muslims of Norway, publisert hos Nettavisen, der det også kommer frem hvem de mener som får (har fått?) tildelt en offentlig stemme. Islamkritikere uten bakgrunn fra et muslimsk land eller en muslimsk familie blir raskt stemplet som islamofobe, så er det jo håp om å «bli kvitt dem». Men det finnes også en tredje kategori som vi sjelden hører fra eller om. Det er de unge som i dag vokser opp i såkalte «flerkulturelle miljø», de som selv er minoritet på skolen eller i nærmiljøet. De som opplever å bli tvunget inn i et atferdsmønster som egentlig står dem fjernt og som ikke makter eller orker ta kampen. Noen av disse presenterer forfatter Halvor Fosli i boken «Fremmed i eget land». Denne gruppen vet at de er deltakere i et integreringsprosjekt, et prosjekt mange har mistet troen på, men sier de det høyt risikerer de å bli uthengt selv. Noen av disse «stemmer med føttene», de bytter skole eller flytter til andre områder – hvis de har mulighet. Det beste beviset på dette er at mange av dem som snakker varmest om det flerkulturelle samfunnet, også er de som har lengst avstand til det. Disse personene finner vi gjerne i akademia og som kommentatorer – og i meningseliten.

Meningseliten er nå presset ut av godstolen. Innvandringens negative konsekvenser må diskuteres i det offentlige rom. Det inkluderer islam. Det fordrer igjen at diskusjonen foregår anstendig, med fravær av usaklige etiketter, men spørsmålet er om en del av problemene nå har vokst seg så store at de politiske løsningene blir ansett som uspiselige – og derav fraværende.

Makt – og nasjonalisme

På bakgrunn av Marit Norheims kronikk har Aftenposten fulgt opp med en nyhetsartikkel. Her sier blant annet Hans Rustad i Document.no (som jo er en alternativ stemme i norsk offentlighet, men vi kan vanskelig si at de er blitt presentert som en anerkjent alternativ stemme) at Norge må belage seg på en annen politisk kurs fremover, ikke minst på grunn av innvandringens press på velferdssamfunnet. Med en ny politisk kurs i USA kan det føre til en legitimering av at en annen politikk er mulig, der landets borgere går foran utenlandske borgere, sier Rustad.

Han vegrer seg nok for å ta nasjonalistisk i sin munn, hvilket er fullt forståelig. Meningseliten har gjort sitt for å knytte nasjonalisme til ekstrem nasjonalisme, så tett til nazismen som mulig, og derav «hvit makt». Det lover ikke godt for dem som har innvandret til et land som for eksempel Norge, eller endog er født her, og som tar fullverdig del av samfunnet. Deres ønske om å beholde og videreutvikle nasjonen Norge og vårt velferdssamfunn vil også bidra til brennmerking? Vi må nok ta den kampen også: ta det positive med nasjonalisme tilbake.

Nasjonalstaten har betydning. Vi har glemt at nasjonen en gang var en revolusjonerende idé som var grunnlaget for individets frihet. Antinasjonalisme har blitt det «nye korrekte». Den svenske professoren og historikeren Lars Trägårdh har forklart oss hvorfor. Han mener at dagens antinasjonalistiske stemning både er paradoksal og preget av naivitet, da verken moderne demokrati eller velferdsstatens solidaritetsprosjekt ville vært mulig uten en oppfatning av nasjonalt fellesskap.

«Ikke desto mindre er nasjonen i dag for mange en foreldet – om ikke en direkte forkastelig – idé som rettferdiggjør grenser og ekskludering

I dagens politiske bilde i Norge er det ingen partier som står løpet fullt ut. Inntil Fremskrittspartiet (FrP) gikk i regjering utgjorde de en alternativ stemme for det de kaller «folk flest». I maktposisjon, i undertall overfor regjeringspartner Høyre, og med samarbeidspartier som småpartiene Venstre og KrF, spises det ikke bare kameler på langs og på tvers, men FrP er også blitt en del av eliten. Så prøver alltids innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å riste av seg elitestemplet så godt hun kan, men det er et fåfengt prosjekt. Det hun derimot kan spille på er meningselitens stadige angrep på henne. Rustad mener Listhaug er det nærmeste i Norge vi kommer Trump, hvilket jeg tolker til at hun er den eneste i makteliten som taler meningseliten i mot. Men så skal vi ikke glemme at hun (i motsetning til en Trump i valgkamp), har politisk makt. Brukes ikke denne makten til å få frem (treffsikre) politiske løsninger på utfordringer, så skapes det tomrommet som Norheim påpeker. Men da må en tørre å gripe fatt i utfordringene, ikke overse dem. Et eksempel i så måte er integreringsmeldingen som kom med i vår. I denne meldingen styrer Regjeringen unna utfordringene med islam. Da må en forvente at andre griper ballen.

Løsningen

Er så løsningen et nytt politisk parti? Rustad tror ikke det, mest ut fra at det er for tungt å dra i gang, ressurskrevende og at «folk er redd for sin sosiale anseelse». Sistnevnte antar jeg handler om et nytt parti som er «innvandringskritisk» og dermed allerede havnet i meningselitens søppelboks. Men poenget med et nytt politisk parti må jo nettopp være å tro på det en står for – og stå for det. At (dagens) meningselite i utgangspunktet forkaster et slikt parti, er jo således å betrakte som et kvalitetstegn. Så tror jeg veien derfra til å fange opp den tause majoritet, er langt lengre. Det finnes nok flere som kan tale den tause majoritets sak(er), i alle fall til en viss grad da heller ikke dette er en homogen gruppe, men det er vel her etablerte partier og medier først og fremst burde kjenne sin besøkelsestid.

Kanskje har brexit og Trump, i tillegg til EUs handlingslammelse knyttet til folkevandringskrisen, «skremt» dem såpass at vi kan håpe på endringer. Det vil i så fall innebære at mediene slipper flere ulike stemmer til, er mer søkende og mindre forutinntatt, mens partiene må se på rekrutteringssystemet og hvordan de svinger «partipisken».

Professor Marianne Nordli Hansen (sosiolog, UiO) sier til Aftenposten at det er foruroligende med politikernes manglende nærhet til folket.

– Rekrutteringen av politikere blir bare mer snever, samtidig som boligområder og skoler i for eksempel Oslo blir mer segregerte. Dette tyder på at skillelinjene ikke er i ferd med å bli mindre, sier Hansen.

Click here to read the complete article