Det må være lov å si nei til Pride

Vi er inkluderende, tolerante og liberale – helt til noen ikke mener det samme som oss.

«Det er et sterkt press om å delta i Pride paraden. Hvis ikke blir man stemplet som intolerant og homofob», sa KrF-politiker Marita Moltu denne uken. Er det bare jeg som ser hvor ironisk dette er?

Helgens Pride-feiring er kanskje selve symbolet på vår vestlige kultur. Mangfold, toleranse og individets frihet til å være seg selv. Det høres flott ut, gjør det ikke? Særlig når vi alle mener det samme. Problemet er jo bare disse intolerante menneskene som skal ha andre meninger enn flertallet. De har vi ikke plass til i et tolerant samfunn.

Jeg håper ikke det bare er jeg som begynner å se disse faresignalene. Det handler ikke i bunn og grunn om Pride eller homofili, men om det ikke så veldig kjente, men kjære liberale dilemma. Vi er inkluderende, tolerante og liberale – helt til noen ikke mener det samme som oss.

Vi lever fortsatt i spenningene etter kirkemøtet i april. «Vi vil ha en åpen folkekirke, ut med de konservative!» Det ble som et slagord. Ironisk nok. Eller da presten, Dag Øivind Østereng, meldte seg ut av Den norske kirke etter vedtaket, og kommentarene haglet inn. «Godt at han slutter, så kan vi få inn noen mer inkluderende prester.» Det er altså ikke plass til Østereng i en åpen og inkluderende kirke.

KrF-politiker og varaordfører i Bergen, Marita Moltu, fikk gjennomgå da hun ikke deltok på feiringen av regnbuedagene i Bergen for to helger siden. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne blir kritisert for å delta i paraden etter tidligere uttalelser hun har hatt om homofili. Det er som Moltu sier: «Uansett hva man gjør er det galt!»

Det virker som om man som liberal tror at man fremdeles er i mindretall. Som om man fortsatt kjemper mot en autoritær makt som undertrykker individets frihet.

Landet vårt har vært preget av en kirke med stor makt og innflytelse i samfunnet. En makt som de fleste, både i og utenfor kirken, mener har vært usunn. Man falt som kirke og som samfunn ned i grøften av loviskhet. Et snevert syn på rett og galt. Et syn bygget på menneskers meninger, tradisjoner og feiltolkning av bibeltekster. Mer enn å finne kjernebudskapet og se bibelhistorien som en helhet. Et samfunn som ikke hadde rom for uenighet og kritisk tenkning. Et samfunn der en måtte føye seg til den øverste autoritet. Jeg må derfor si at jeg er takknemlig for at såkalte opprørere og liberale strømmer fikk kirken og samfunnet opp av den grøften. Det jeg nå må stille spørsmål ved, er om vi som samfunn har havnet i grøften igjen. Forskjellen er at det nå er det liberale synet som har blitt det eneste rette. Den eneste aksepterte sannhet er at det ikke er noen sannhet.

Alle som kaller seg kristne i Norge i dag er jo fullt klar over at de er i mindretall. At «samfunnet der ute» representerer et mye større flertall og har mye mer makt. Spørsmålet er ikke lenger om det er plass til å mene og føle seg frem til sin egen sannhet. Spørsmålet er om det er plass til de som mener at det finnes én sannhet.

En kristen privatskole i Bergen fikk i forrige måned gjennomgå for å sammenlikne Jesus og Muhammad i en religionstime. Det var støtende å fremstille Jesus i et bedre lys enn Muhammad på en kristen skole.

Click here to read the complete article