Flytt fra Malmö, sa politiet

Av Henrik Jönsson, entreprenør og bedriftssjef. Først publisert i Svenske Dagbladet.

Jeg bor med min familie i en loftsleilighet på Gamle Väster i sentum av Malmö, og i forrige uke våknet jeg av et innbruddsforsøk i trappeoppgangen. En av de fire tyvene sto utenfor vår ytterdør og flyttet på mine seks år gamle døtres sparkesykler.

Jeg var alene med barna og bar dem sovende opp i øverste etasje mens jeg ringte 112. Innbruddstyvene knuste like etter et vindu i leiligheten under vår, mens jeg uten hell lette etter noe å bevæpne meg med før en eventuell konfrontasjon. Da naboen tente lyset i trappeoppgangen stakk tyvene av sted, og jeg så dem tydelig fra soveromsvinduet.

En halvtime senere avga jeg forklaring til en ung og synlig herdet politimann. Da jeg ga signalement følte jeg meg ubekvem, og etter en kort beskrivelse av klærne deres, begynte jeg å forklare at det var vanskelig å diskutere opphav og etnisitet, men politimannen avbrøt meg:

– Slutt, du gjør ingen feil. Bare fortell hva du så, vi ser det hele tiden.

Etterpå ble jeg fortalt at det er en innbruddsbølge i nabolaget vårt, og at signalementet jeg ga tilsvarer en aktiv liga-profil.

Jeg spurte politimannen hvordan jeg på best måte kunne beskytte familien min mot lignende situasjoner i fremtiden. Han sukket og så sliten ut.

– Helt ærlig, ved ikke å bo i Malmö. Dette skjer så ofte at det er umulig å håndtere.

I samme øyeblikk føltes forskjellen mellom torgført statistisk økende samfunnssikkerhet og praktisk erfaring svært åpenbar, selv om jeg er klar over at dette er anekdotisk argumentasjon.

Morgenen etter ble bitene av en antikk vindusrute sopt sammen og jeg reflekterte over det å bo i Malmö i en privat Facebook-tråd, at antakelig bør sikkerhet prioriteres foran utsmykning når det gjelder ytterdører. Jeg gjenga også min samtale med politiet, og i håp om å kunne forebygge kriminalitet, også signalementet på gjengen som opererer i vårt nabolag. Det siste viste seg å ikke være lurt.

I løpet av et par timer hadde journalister gjort Facebook-samtalen om innbruddet, om til en historie med meg som hovedperson, og i nedlatende ordelag meddeltes en betydelig mengde velkjent identitetspolitisk liturgiundervisning.

Jeg kan ikke understreke nok den kontraproduktive tonedøvheten i en slik vilkårlig belærende holdning, når den til og med anses som berettiget for å kuppe en privat advarsel om en svært brutal type sikkerhetskrenkelse, der jeg bare timer tidligere sto i mørket med en hammer i hånda, klar til å forsvare barna mine med fysisk vold.

I løpet av dagen får jeg SMS fra en slektning: «Så teksten din. De var i nabohuset vårt i går.» Jeg går og handler i butikken. Der får jeg spørsmålet: «Var det innbrudd hos dere i natt? De var her i forrige uke.»

Hvordan håndterer samfunnet dette? «Helt ærlig, ved å ikke bo i Malmö»? Med dagens beskatning krever jeg et bedre svar. Jeg tilhører ikke en hær av de som roper «ulv ulv», som hele tiden mener samfunnet går i oppløsning. Jeg innehar derimot en egenskap, etter livslang erfaring, å kalle en spade for en spade. Hvordan man enn ser på det, så øker kriminaliteten i Malmö.

Vi befinner oss i en situasjon som omgående krever svært virkningsfulle handlinger.

Click here to read the complete article