Gahr Støre: – Norske penger til Taliban en suksess

Er det ingen grense for norske politikeres “godhet”? Ett eksempel er da de for få år siden brukte våre skattepenger til å klekke ut ekstremister for Taliban. Dette kommer i klartekst frem i en eksplosiv og fersk bok forfattet av professor Terje Tvedt.

Professor Terje Tvedt, kanskje av mange mest kjent for sine kritikerroste dokumentarer om elven Nilens samfunnspolitiske historie, har nylig lansert sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat. Terje Tvedt er også ansett for å være personen bak begrepet godhetstyranniet. Norge er jo internasjonalt kjent for å være hjertens «gode».

Vi jobber for tiden med omtale (-r) av Tvedts siste bok. Mens vi leser det som antakelig er årets viktigste bok, kommer vi over en historie større enn seg selv. Vi omtalte historien – de «spesielle» politiske grepene fra regjeringers hold – på Rights i flere runder for noen år siden, som her. Det handler om da Norges toppolitikere gikk svært aktivt inn med prosjekt fordi de tror på universalisme: at det foreligger felles prinsipper i de fleste religioner. En tro på en allmenn forsoning mellom menneskeheten og det guddommelige. Troen på en felles sannhet, en grenseløshet. Taliban er jo derfor en del av dette politiske synet: De vil det samme som oss i Vesten, ikke sant? I fellesskapets ånd.

Da skattepengene gikk til Taliban – i godheten og dialogens navn

Regjeringen anført av Høyre, Kristelig Folkeparti (sic) og Venstre, med Hilde Frafjord Johnsen som ansvarlig statsråd, fant ut i Det Herrens år 2003, at nordmenns daglige slit og strev til vår felles kasse, skulle velsigne koranskoler i Pakistan. Vi siterer direkte fra Tvedts eksplosive bok om, ikke minst, norske politikeres tenkemåter og handlemåter i denne sammenhengen. Tittelen på underkapitlet i Tvedts bok er:

Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.

Slik åpner kapitlet:

Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.

Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i
samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).

UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo. 

Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten  til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.

Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»

Uthevelsene er våre.

Kommentarer er overflødige fra vår side, annet enn å bemerke at vi protesterte den gang. Det nyttet ikke overfor godhetsapostlene. Det var dette med å være stort nok, eller vanlig nok, som menneske til å innrømme egne feilgrep.

Rights følger som sagt opp Terje Tvedts bok den kommende tiden. Dette kan bli litt av en føljetong over en norsk politikk som knapt tåler en liten strime av lys.

Click here to read the complete article