Lærer virkelig norske muslimske barn å hate norske jøder? | Anonym

Jeg må skrive denne teksten anonymt. Det gjør den tragisk nok enda mer aktuell.

«Jeg har begynt å spare. Har bestemt meg for å flytte til Israel.»

Min jødiske venninne ser meg alvorlig inn i øynene.

«For nå har Israel blitt det eneste stedet jeg føler meg ordentlig trygg.»

Israel? Trygg? Ordene sammen harmonerer ikke inni meg, skal jeg være ærlig, men jeg skjønner raskt at hun mener alvor.

Frarådet å snakke hebraisk

De siste årene har hun blitt frarådet å bære smykker eller annet som kan virke provoserende. Datterens halssmykke, en Davidsstjerne, er forlengst lagt innerst i skuffen.

Å snakke hebraisk på Grønland er de blitt frarådet å gjøre. Da kan de bli slått ned, forteller hun meg. Det har selv politiet gitt advarsler om.

Min venninne går fortsatt med stolt og rak rygg, men jeg er bekymret.

Datteren hennes kommer inn på kafeen der vi sitter. Hun går på en stor ungdomsskole på Østlandet, og jeg er nysgjerrig på hvordan hun har det der.

Hun smiler, trives på skolen. Har mange venner.

Jeg spør forsiktig om noen har plaget henne fordi hun er jøde.

Hun stopper opp, ser bort på moren og sier: Jeg får jo av og til slengt «jævla jøde» etter meg, men heldigvis har jeg mange som står bak meg og støtter meg.

Moren er ikke blitt fortalt dette av datteren før, men allikevel virker hun ikke overrasket. «Det er blitt sånn», sier hun, og har et oppgitt drag over ansiktet.

Det politisk ukorrekte

Jeg kjenner jeg blir sint. Og skuffet. Over nordmenn, mine landsmenn. For det er dem, ikke sant?

Og det er nå jeg kommer til kjernen. Den politisk ukorrekte delen, som mine venner i mediene kommer til å bli flakkende i blikket og begynne å svette av.

«Ja, de er norske», forteller tenåringen meg. «Men alle har innvandrerbakgrunn.»

Det er nå lett å spore av, bli tatt for å dele inn i «dem» og «vi» som jeg selv ikke liker å gjøre. Men jeg er i ferd med å bli tvunget til å gjøre det. Jeg vil ikke ha det sånn, og jeg vil ikke være en sånn. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andres tro og liv, og det er viktig for meg å ha venner med en annen bakgrunn og livsanskuelse enn min egen.

Men jeg blir oppgitt når vi ikke tør å si sannheten. For det er tydelig at det er muslimer det er snakk om.

Click here to read the complete article