Legg vekk de psykiatriske diagnosene

Psykiatriske diagnoser er mer til skade enn gagn.

– Vet du hva en psykisk diagnose er?

Jeg spør min 13 år gamle sønn. Han tenker seg lenge om og foreslår at det kanskje er en psykisk sykdom. Så jeg spør videre:

– Vet du at ADHD er en sånn diagnose?

Hvorpå han raskt svarer nei. Jeg fortsetter:

– Så du tenker ikke på dem som syke?

– Nei …. Eller … det spørs hvordan syk man mener …

Han høres forvirret ut.

– Hva med angst da, vet du hva det er?

Jeg gir meg ikke. Her er svaret enklere:

– Det betyr at du bekymrer deg, sier han.

– Er det en sykdom, da?

Han svarer nei.

– Men er det ikke rart at det også er en diagnose?

– Jo, nei, jeg vet ikke. Kanskje.

Forvirringen har steget til et nivå som gjør at jeg avslutter utspørringen.

Og min sønn har all grunn til å være forvirret. I tillegg til ADHD og angst har de fleste av oss hørt om diagnoser som schizofreni, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, depresjon og psykose. Disse refereres til i filmer, tv og avisartikler. Vi får også høre at omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet.

Gir ikke mening

Kan dette virkelig stemme? Psykiatriske diagnoser omtales i dagligtalen som noe som faktisk finnes, sykdommer som eksisterer i kroppen til folk. Men faktum er at selv med mange års forskning finnes det ikke en eneste biologisk markør for noen av lidelsene. De psykiatriske diagnosene slik de fremstår i dag gir rett og slett ingen mening.

Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen.

BIRGIT VALLA, PSYKOLOGSPESIALIST

For å forstå de psykiatriske diagnosene må man forstå hvordan de har blitt skapt, slik James Davies viste i boken «Cracked: why psychiatry is doing more harm than good». De første kom i 1952 og bestod av lister over de viktigste kjennetegn ved en gitt problematikk. Men hvordan kunne psykiateren vite at den hadde stilt riktig diagnose? Siden det ikke fantes, og fremdeles ikke finnes, noen objektive prøver som kunne tas, ble diagnosene som ble satt i beste fall upresise, og i verste fall bare en slags gjetning.

Mer pålitelige

Frem til i dag har man derfor forsøkt å utvikle diagnosene slik at de skal bli mer pålitelige. I 1974 ble det i USA satt ned en ekspertgruppe av 15 psykiatere som skulle komme frem til nye diagnoser. Denne prosessen gir et skremmende bilde på hvordan en prosess preget av tilfeldigheter kan få enorme konsekvenser for millioner av mennesker. Siden det ikke fantes noen biologiske markører for å definere de nye diagnosene, ble de i stor grad utarbeidet gjennom enighet mellom medlemmene i gruppen.

En av medlemmene beskriver prosessen slik: «Det dreide seg i liten grad om systematisk forskning, og mye av forskningen var egentlig et salig oppkok. Jeg tror de fleste av oss var klar over at det var svært lite god forskning som kunne brukes som grunnlag for våre beslutninger.»

Click here to read the complete article