Minoritetsnordmenn

Mens de fleste nordmenn ikke merker så mye til konsekvensene av innvandringen i Norge, så er det andre som har fått så mye at de har fått nok. De er blitt minoritetsnordmenn. Og de liker det ikke, noe som gir seg mange utslag.

I mange tiår har fokuset vært rettet mot grupper av innvandrere. Minoritetsgrupper. Med eksperter og SSB i spissen ble vi fortalt gang på gang at nordmenn aldri kommer til å bli en minoritet i eget land. Til hjelp i dette arbeidet har SSB omdefinert nordmenn til å bli «øvrige befolkning».

Men folks verden fremstår ikke som en generell statistikk som omhandler hele landet. Vi bor alle i våre lokale miljøer. Og for mange nordmenn har dette lokale miljøet endret seg dramatisk de siste tyve årene. Ja, så mye at de er blitt «Fremmed i eget land» som Halvor Fosli kalte boken sin om Groruddalen. Hva hjelper det at nordmenn er i majoritet i Norge når du er den eneste i klassen?

Det ble tidlig varslet om hvilke endringer som var underveis, men pressen var lite interessert i å høre på noen norske gutter fra Stovner og Vestli. De ødela jo helt det gode budskapet og kunne ikke få være med i program som «Dalen vår» av frykt for at de skulle si noe om hva som faktisk pågikk.

Bare Finansavisen hadde vett til å se at det fantes en annen side av den vidunderlige multikulturen: Minoritetsnordmennene.

– Det er bare noen uker siden, sier han. – Jeg kommer ut i skolegården. De går løs på Lars. De er en gjeng. De er alltid en gjeng. De er bikkjer, de jager i flokk. De banker ham. Jeg løper inn mellom dem. Jeg kliner til en av dem. Så kommer noen og skiller oss, og igjen blir jeg dratt opp på rektors kontor, og igjen får jeg høre at selv om de slår oss, så skal ikke vi slå dem.

Vet du hvor sinnssykt provoserende det er?

Dette er tredje gang vi møter gutten vi kaller Andreas. Han er seksten. Han er sint. Han er redd. Han er modig. Han er lei. Han vil fortelle.

Vi omtalte artikkelen i 2013.

Moren ville at Andreas skulle vokse opp i et miljø hvor barna kunne bli kjent med det nye Norge. Hun forsto ikke at hun involverte dem i en eksistensiell kamp.

Tusener av norske ungdommer har vært innom disse erfaringene, i stort eller smått, kort eller lenge. Likevel hører vi ingenting om deres erfaringer. Det er en av de virkelig store og dramatiske historier om det nye Norge.

Fremdeles hører vi ingenting om erfaringene til norske ungdommer som blir i minoritet. Med så mange penger som brukes til forskning på alle mulige og umulige sosiologiske tendenser – burde ikke fremtiden og oppveksten til vår egen ungdom være av interesse?

I stedet slår man ned på konsekvensene av segregering og parallellsamfunn. Nordmenn flytter! De flytter fra multikulturen. Det er nødt til å skyldes rasisme – for hva annet kan det være? De bor i Groruddalen, og der har jo folk mindre utdannelse, så det må skyldes at de ikke greier å se helheten. De forstår rett og slett ikke hvor god og viktig multikulturen er. Mener ekspertene. Som aldri har tatt T-banen til Vestli som eneste nordmann etter Linderud stasjon.

Som gammel groruddøl så har man jo gjort seg noen tanker om barndommen der på 70-tallet kontra den vi ser nå. Enkelte barndomsvenner som har klort seg fast og alle dem som ga opp og flyttet fordi det ikke lenger føltes trygt eller fordi barna deres tilhørte de 5–10 % av de norske barna på skolen. Nivået synker på skolene når barna ikke har den nødvendige språkkunnskapen. Som en lærer sa: – Tidligere viste vi en plansje og sa «dette er en maurtue». Nå starter vi med «dette er en maur».

Når norske ungdommer begynner å snakke med utenlandsk aksent og tonefall, kebabnorsk, da skjønner mange foreldre tegninga og flytter. Men det er mer enn språket de norske minoritetsungdommene påvirkes av. Det er de som må integrere seg i den nye multikulturen, som slett ikke er så multi som man skal ha det til. I stedet for multi har vi fått en patrialsk og klanbasert monokultur med vold som hierarkitrinn oppover mot gjengens endelige aksept og godkjennelse. Norske minoritetsgutter har det vanskelig i et slikt miljø. Det er «join them or beat them».

Hvordan tror ekspertene det er å ha Norge hjemme i stua og Mogadishu utenfor døren? Tror de at nordmenn i minoritet ikke påvirkes av den nye kulturen som de rettenkende mener at de skal trives i?

Marius Sørvik skrev om problemene for flere år siden. Han ble også intervjuet i boken til Halvor Fosli, «Fremmed i eget land», da under navnet Thomas. I fjor sto han frem i Aftenposten. Han ser ingen løsning på demografi-endringen som har skjedd. Historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt. – Erfaringer som mine blir gjerne latterliggjort og avfeid, skrev han i fjor. Problemene startet på ungdomsskolen:

Her møtte jeg gjenger og slagsmål som ofte endte i rettssalen og sykehusinnleggelser. Jeg møtte et skolekjøkken opprettet etter islams grunnregler. Kjøttet skulle være slaktet på en grotesk måte, svin var ikke tillatt og hygienen forsømt.

Tilværelsen ble for min del uholdbar, og familien valgte å flytte.

Marius gikk på Tokerud ungdomsskole. Da jeg gikk på Tokerudberget ungdomsskole, pleide vi å møte dem som gikk på Tokerud i storefri på Stovner senter. Vi hadde ikke noen farlige gjenger eller slagsmål som endte med sykehusinnleggelser. Men så vokste jeg da heller ikke opp med «multikulturen».

Det er ikke blitt mindre kriminalitet (og familievolden øker), bare færre anmeldelser. Selv politiet innrømmer at de ikke kan registrere kriminalitet som de ikke hører noe om. For hvem i all verden tør å anmelde en som er en del av en stor flokk uten naturlige voldssperrer? Klansystemet supplerer en fiks ferdig mobb. På den andre siden står en stakkars norsk gutt – alene. Han kan velge: bli med i gjengen eller ta sjansen på å stå utenfor.

Vi trenger stemmene til gutter som Marius Pinnås Sørvik. Før hele Groruddalen blir en getto. Marius sier at vi må innse problemet.

I kognitiv psykologi må man innse problemet og leve i det for å kunne kureres. Hvis man kan bruke den samme teknikken på Groruddalen, tror jeg ting kan bli bedre. Hvis bare en brøkdel klarer å være ærlige og si at det ikke er gøy å gå på T-banen alene om natten, skal jeg personlig invitere Bøhler på lunsj.

For dem som fremdeles lurer på hva problemet er, nevner vi i fleng: For høy innvandring, henteekteskap, segregering og islam. Det meste annet er sekundære problemer som følge av disse.

Click here to read the complete article