Muslimer med særkrav

For nordmenn er religion en privatsak, det er ikke noe man skyver foran seg ute i samfunnet. Høylytte religiøst funderte krav om særbehandling irriterer nordmenn og bygger opp under negative holdninger til muslimer.

I dag skriver Nettavisen om Shamira Mahamed som nekter å selge lodd fordi dette strider mot hennes tro. Siden hun ikke vil selge lodd får ikke hennes ti år gamle sønn trene med fotballklubben. For en måned siden rapporterte Nordlys at en skole i Stavanger tilbyr muslimske jentebarn barneburkini for at de skal få lov av foreldrene til å være med i svømmetimene. For en uke siden leste vi at en muslimsk sykepleierstudent nekter å servere grisekjøtt i et gamlehjem.

Som innvandrer er jeg bekymret for denne utviklingen. Da jeg kom til Norge for over 20 år siden, stilte ikke vi innvandrere slike krav. Vi hadde søkt asyl av frykt for våre liv, og vi ønsket så fort som mulig å lære hvilke lover og regler, skrevne som uskrevne, som gjaldt i vårt nye hjemland.

Med den økte muslimske befolkningsandelen virker det som om ting er forandret. Den nye bølgen av innvandrere ønsker selv å definere hvordan samfunnet skal fungere, og de vil selv bestemme hva integrering skal gå ut på.

Hver dag kan man lese om hvordan muslimfrykt og muslimhat øker i samfunnet, noe som er bekymringsfullt og må bekjempes. Vi må innse at en del muslimske innvandreres fremferd virker radikaliserende på vanlige nordmenns syn på oss, og det må muslimene selv ta ansvar for.

Det norske samfunn fungerer utmerket. Ting kan alltids bli bedre, men alle tilpasningene for å tilfredsstille muslimer leder ikke nødvendigvis i retning av det bedre. Muslimske innvandrere kommer fra dysfunksjonelle samfunn. Nordmenn frykter i økende grad at alle de små særkravene til sammen og over tid skal underminere det samfunnet de har bygget opp.

Det er ikke bare Shamira Mahameds holdning som er bekymringsfull, også at så mange støtter henne. Yram Mahmod uttrykker lignende bekymringer og forteller om andre foreldre med samme problem, sønnene har måttet slutte å spille fotball.

Det er disse barna som blir diskriminert. De blir utestengt fra fotball, svømming og det som er gøy for barn, på grunn av foreldrenes religiøse fanatisme. Disse barna lærer veldig fort at de er annerledes. Det er disse barna som i fremtiden vil slite med identitetsspørsmål.

Norge er et multikulturelt samfunn og som innvandrere vi må alle være med på å bygge det opp og jobbe for å bli integrert. Felles arenaer og felles aktiviteter er viktig for å skape forståelse og samarbeid på tvers av religion, etnisitet og rase. Skole og fritid er viktige arenaer for innvandrerbarn.

Mahamed forteller at hun blir holdt ansvarlig overfor Gud dersom hun selger lodd. Vi kan lure på hvordan hennes Gud ser på at hun som innvandrer i Norge får stønader fra en stat som hverken er islamsk eller noe halal-organ. Hvordan lar det seg kombinere å motta barnebidrag, bostøtte og andre bidrag, å gå i barnehage og på skole, når man ikke kan selge lodd for veldedighet?

Religion er mye og mangt, og tolkningene mangfoldige. Dersom alle forlanger at samfunnet skal tilrettelegges for egendefinerte religiøse behov, blir listen uendelig lang og vi ender i kaos og uorden. Jeg tror det er på tide å fortelle våre nye landsmenn at deres religiøse fanatisme hindrer integrering av både dem selv og deres barn. Vi må fortelle dem at religionsfrihet ikke betyr rett til å utøve ekstrem religion. Det må være mulig å forklare dem forskjellen på kasinoer i Las Vegas og loddsalg for barnefotball.

Click here to read the complete article