Når kulturer misforstår hverandre

Jeg har hatt gleden av å tilbringe en god del tid i muslimske land og snakket med mange muslimer. Der får man truffet veldig mange interessante mennesker. Muslimer i Vesten er ofte litt annerledes fordi de er omgitt av frihet på alle kanter, mens i forholdsvis bakstreverske, fattige, ufrie land har mange muslimer et langt mer sårt forhold til frihet enn i Vesten. Jeg har hatt gleden av å hatt relativt dype samtaler med mange av dem og fått innsikt i måten de selv tenker og deres syn på hvordan kulturen fungerer.

En av disse var en ekstremt intelligent kar som jeg kom godt overens med, og han hadde et reflektert forhold både til islam og til Vesten. En av samtalene gikk noenlunde som følger:

– Jeg lurer på om Vesten er så svak på grunn av kristendommen.
– Hva mener du?
– Vel, Vesten er så fredelig, og ser ut til å vegre seg mot å bruke makt. Islam derimot er en krigersk religion. Vel, det er fred i Islam også, men den er først og fremst en krigsreligion. Du vet, i krig med andre religioner. Vesten er totalt militær overlegen men likevel forsvarer de seg ikke. Hvorfor er Vesten så svak? Jeg tror det er på grunn av kristendommen som gjør at de vender det andre kinnet til. Islam derimot er sterkt. Viser ingen nåde for fienden.

Først humret jeg litt over hvor fantastisk politisk ukorrekt denne uttalelsen var, for hvis det var blitt sagt av en hvit ikke-muslim i Vesten ville et politisk korrekt venstreorientert hylekor med forvrengte ansikter skreket “konspirasjonsteori!” og “rasisme!” så høyt at stemmebåndene hadde bristet. Og her var det altså en muslim som sa det til meg på en selvfølgelig måte, som om det var en helt innlysende ting som alle visste. Og så slo det meg: dette er allmennkunnskap blant muslimer. Da humret jeg ikke lenger.

Samtidig er det også åpenbart at det ikke er noen konspirasjon blant alle muslimer om å invadere andre land. Det ligger bare som et kulturelt minne om at det er slik Islam er, noe alle er trent opp til. Og med god grunn. Muhammed var jo en hærfører og de aller fleste som er muslimer i dag ble opprinnelig smidd i Islams lenker gjennom blodig erobring, hvor de fikk tre valg: underkast dere (Islam betyr “underkastelse), bli slaver (dhimmi) eller dø. De fleste valgte motvillig underkastelse, altså Islam.

Så etter litt nærmere betenkning og flere dype samtaler om disse temaene med reflekterte muslimer kom jeg frem til at de fleste i Vesten rett og slett er kulturelt inkompetente til å forstå kulturen i Midtøsten, og muslimer er tilsvarende inkompetente til å forstå vestlig kultur fordi verdiene og kulturene er så veldig forskjellige. Derfor tenkte jeg å skrive en blogg hvor jeg både forklarer europeisk kultur og muslimsk kultur slik at folk selv kan forstå hvordan folk fra disse kulturene misforstår hverandre. Dette er ment å kunne gi innsikt både til muslimer og til europeere, så jeg beskriver begge kulturene.

Kulturen i midtøsten

Kulturen i midtøsten er sentrert rundt begrepene styrke og svakhet. Styrke betyr evnen til å utøve makt på en hjerterå og voldelig måte uten medfølelse. Svakhet er å gi etter for sin empati og barmhjertighet. Tilgivelse, barmhjertighet og sympati er tegn på svakhet. I hverdagslige situasjoner er sinne den vanligste måten å vise styrke på. Sinne er et uttrykk for at man er villig til å bruke vold for å få gjennomført ting og blir tolket som et tegn på styrke. Vi har til og med et kulturelt minne om dette i Norge, nemlig uttrykket “sint som en tyrk.” Dette stammer fra den tiden da de muslimske tyrkerne invaderte Europa og stod ved Wiens porter.

Paradoksalt nok er svakhet svært utbredt i midtøsten. Folk er jevnt over veldig kuet og feige, og folk er klar over at det finnes mange papirtigre — folk som er i stand til å uttrykke sinne, men som faller pladask sammen i møte med motstand. Et glimrende eksempel på dette er den arabiske invasjonen av Israel i 1948 der hvor en rekke arabiske land gikk sammen om knuse Israel. Moralen var på topp på forhånd og mange sinte arabere inntok Israel. Der møtte de en gjeng med jødiske amatører stort sett utstyrt med  binders og sprettert, men den lille motstanden de var i stand til å gi var mer enn nok til å få sinnet til å bli til frykt. De stakk av med halen mellom beina.

Nettopp på grunn av denne feigheten er det utviklet seg en test for styrke. Hvis noen viser tegn til styrke (for eksempel ved å fornærme profeten Muhammed) må denne styrken testes for å se om det var ekte styrke eller om det var en papirtiger. Tegn på styrke møtes med sinne og påtatt sensitivitet. Hvis det var en papirtiger vil da de som forsøkte seg med et styrketegn bli redde og stikke med halen mellom beina. Da var det falsk alarm. Hvis derimot de som viste styrke følger opp ved å vise mer styrke, for eksempel ved å slakte ned alle de som protesterte, da er det et tegn på ekte styrke. Det var ikke kødd.

Dette er forklaringen på hvorfor det er så mange brutale diktaturer i Midtøsten. Den eneste måten å få respekt på er å være mest brutal. Assad, Gadaffi, Saddam Hussein og Mubarak hadde alle det til felles at de ble oppfattet som sterke, altså at de er villig til å bruke alle virkemidler for å slå ned et opprør, og dett ga dem stor respekt i Midtøsten.

Nord-Europeisk kultur

Nordmenn beskrives ofte som emosjonelt “kjølige” av utenforstående. Dette gjenspeiler på mange måter nord-europeisk syn på styrke og svakhet. Å vise følelser er et tegn på svakhet. Dersom noen eksploderer i sinne mister han ansikt og blir av andre sett på som en sutrende liten baby.

Nord-europeere og særlig skandinaver lar det gå sport i å demonstrere sin styrke ved å vise hvor tolerante de er. Kristendommens bud om å vende det andre kinnet slår godt an i Nord-Europa fordi det spiller på forestillingen om å vise styrke gjennom hvor mye man tåler. Finlendere viser hvor sterke de er ved å holde ut lengst i saunaer og bade lengst mulig isvann. Nordmenn viser styrke gjennom å klore seg fast “der ingen kunne tru at nokon kunne bu.” Nordmenn blir imponert av sånt, av selvpinere som velger å bo i huttiheiti avskåret fra sivilisasjonen, bare fordi de er sta. Det er vår måte å vise styrke på.

Møtet mellom Midt-Østen og Nord-Europa

Dette bringer oss tilbake til samtalen jeg hadde med min intelligente muslimske venn. Han feiltolker europeisk toleranse som et tegn på svakhet. Han skjønner ikke at dette er europeernes måte å vise at de er sterkest på. Samtidig skjønner de ikke at muslimsk uttrykk for sinne ikke oppfattes som et tegn på styrke i Europa, men som tegn på at muslimer er en gjeng med sutrende babyer. De oppfattes — og behandles — som små barn. Så hvordan behandler man en liten baby skriker? Jo, man gir dem en smokk for å få dem til å holde kjeft.

I Midtøsten derimot tolkes denne toleransen som ettergivenhet og svakhet og dermed som et signal på at man kan bruke mer makt. De tror at europeere er redde dem, mens sannheten er det stikk motsatte: toleransen er et tegn på at europeere ser på dem som svake. Europeere derimot blir helt sjokkerte over at toleransen bare fører til at muslimer bare hyler og skriker mer og blir mer og mer voldelige. De skjønner ikke at toleranse sees på som svakhet og dermed et tegn på at man kan gruppevoldta den svake uten at det får noen konsekvenser.

I sin villfarelse prøver europeere å roe ned den skrikende babyen ved å være enda mer tolerant, og blir bare perpleks over at skrikingen da bare tiltar.

Muslimer flest skjønner ikke at europeere egentlig er veldig sterke og at de bare er tolerante så lenge tålmodigheten ikke er borte. Men historien viser med all mulig tydelighet hva som skjer når begeret er fullt, slik vi så i Tyskland på 1930-tallet. Når europeere har fått nok, brytes den tolerante fasaden med et eksplosivt sinneutbrudd som resulterer i at de som utbruddet går ut over umiddelbart mister alle illusjoner om at europeere er svake og ettergivende.

Click here to read the complete article