Norge på full fart inn i Syriakrigen

Den norske regjeringa har, med støtte fra Arbeiderpartiet, bestemt at Norge skal trene syriske opprørssoldater i Jordan, under ledelse av USAs koalisjon mot IS. De 60 norske soldatene skal også kunne «gi operativ støtte fra syrisk territorium dersom operasjonskonseptet krever det». Statsminister Erna Solberg omtalte i utgangspunktet de som skulle trenes bare som «lokale sunni-arabiske grupper», men VG har seinere fått bekrefta fra Forsvaret at det dreier seg om gruppa New Syrian Army. Hvem er denne gruppa, og er Norges inntreden i Syriakrigen i tråd med internasjonal lov?

Sjølforsvar av Syria?

FN-pakten slår fast at det er forbudt å bruke vold i eller mot andre stater, med tre unntak: Sjølforsvar; om FNs sikkerhetsråd slår fast at internasjonal fred og sikkerhet er trua og autoriserer maktbruk; eller ved forespørsler om hjelp til kollektivt forsvar fra en stat som er blitt angrepet. Det er klart at Norges inntreden i Syriakrigen ikke dreier seg om kollektivt sjølforsvar av Syria.

Det har herska en viss uklarhet om hvem Norge anerkjenner som Syrias myndigheter etter at Norge i 2012 anerkjente den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «den legitime representanten for det syriske folk» og gjennom Norsk Folkehjelp har finansiert oppbygging av «de lokale rådene og komiteene på bakken i Syria» som i borgerkrigens tidlige fase styrte opprørskontrollerte områder. SVs utenriks- og forsvarspolitiske talsperson Bård Vegar Solhjell skreiv i Klassekampen 11. mai i år at «Et hundretalls land, inkludert Norge, anerkjente i 2013–2014 Nasjonalkoalisjonen som den legitime myndigheten i Syria.» Det stemmer imidlertid ikke. I et intervju jeg gjorde for Ny Tid i mai bekrefta Utenriksdepartementets Frode Andresen at Norge fortsatt anerkjenner Assadregimet som Syrias folkerettslig legale myndighet. At Solhjell, som er medlem av Stortingets utenrikskomité og under den rødgrønne regjeringa periodevis formelt var stedfortreder for statsminister Jens Stoltenberg, ikke kjenner til hvem Norge anerkjenner som syriske myndigheter, er oppsiktsvekkende og viser hvor kaotisk norsk Syria-politikk har vært helt fra starten. Assad-regimet, som Norge altså anerkjenner som Syrias regjering, har fordømt Norges planer som «en grov og uakseptabel innblanding i statsanliggender, og er et skamløst brudd på suverenitet, sikkerhet og stabilitet».

Sjølforsvar av Irak?

Utenriksdepartementets jurister hevder i notatet «Kampen mot ISIL» at trening av syriske krigere er legitim fordi Irak har bedt om hjelp til å bekjempe IS, og Syria ikke har vært i stand til å hindre IS i å angripe Irak fra syrisk territorium. Det er flere problemer med dette. Det ene er at UD ikke problematiserer at det er USA og deres alliertes støtte til væpna opprørere som er hovedårsaken til at Syria ikke er i stand til å kontrollere eget territorium. Væpna syriske opprørere har, i strid med internasjonal lov, mottatt militær støtte fra våre NATO-allierte USA, Frankrike og Tyrkia siden 2012, på tross av at amerikansk etterretning samme år kunne slå fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak (som seinere er blitt til IS, min mrk.) er hovedkreftene bak opprøret i Syria», at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.» UD argumenterer altså for at Norge har rett til å støtte USAs militære innblanding i Syria fordi den syriske staten ikke er i stand til å kontrollere eget territorium, samtidig som USA og deres alliertes militære innblanding er hovedgrunnene til at IS har etablert seg både i Syria og Irak – og USAs etterretning har vært klar over at det ville bli resultat av politikken de har ført helt siden 2012!

UDs jurister innrømmer at det er «omstridt» om sjølforsvarsretten gir adgang til å angripe terroristgrupper som opererer fra en annen stats territorium, ja til og med at det «verken har grunnlag i etablerte konvensjoner eller i sedvanerett». På tross av dette hevder de at rettstilstanden er «i utvikling» i forhold til dette, men det eneste de henviser til er at USA påberopte seg en slik utvida sjølforsvarsrett ved invasjonen av Afghanistan i 2001. Med en sirkelargumentasjon verdig Erasmus Montanus antar de uten å diskutere det at denne invasjonen ikke var folkerettsstridig, og at argumentene som blei brukt for å rettferdiggjøre den dermed må være gjeldende folkerett. Grunnlaget for dette er imidlertid ikke noen rettskjennelser eller vedtekstendringer, men utelukkende at «Flere stater, ledet an av USA hevder» (min uth.) at en slik utvida sjølforsvarsrett «må aksepteres».

Arne Overrein, forfatter av boka Kampen om folkeretten, sier til Ny Tid at påstanden om at folkeretten er i utvikling bare er «en alternativ måte å si at man ønsker å endre folkeretten på, sånn at adgangen til bruk av væpnet makt i realiteten stadig utvides. Ingen land har til nå foreslått å endre ordlyden i FN-pakten på dette punktet, fordi man vet at det er veldig delte meninger om dette. Militært sterke, vestlige land ønsker en lite restriktiv definisjon av selvforsvar, mens mange små, svake land ønsker at terskelen for bruk av væpnet internasjonal makt skal være høy.»Tidligere domsavsigelser fra Den Internasjonale Domstolen tilsier at gjeldende folkerett ikke åpner for å benytte seg av sjølforsvarsretten til å angripe ikke-statlige grupper på andre staters territorium. I 2005 påberopte Uganda seg sjølforsvar etter å ha utført militære intervensjoner i Øst-Kongo for å bekjempe opprørsgruppen Allied Democratic Forces (ADF) som opererte mot Uganda fra kongolesisk territorium. Domstolen slo imidlertid fast at intervensjonen var folkerettsstridig fordi ADF ikke hadde blitt støtta av Kongos regjering, og Kongo aldri hadde angrepet Uganda.

Et annet problem er at forespørselen Norge har sagt ja til ikke kommer fra Irak, men fra Frankrike og USA på vegne av den USA-leda Operation Inherent Resolve. Som statsministeren sjøl sier: «Hvem som har spurt oss er helt tydelig og klart: Frankrike og USA har hver for seg henvendt seg og bedt om at vi bidrar sammen med andre land, og vi går inn i et samarbeid med Frankrike, USA og Storbritannia» – altså ikke Irak. UDs jurister henviser til at Irak har bedt om hjelp til kollektivt sjølforsvar mot ISIS i brev til FN i juni og september 2014. Der ber Irak om militær hjelp til å gjenvinne kontroll over grensen mot Syria, men det understrekes at det skal skje «i samsvar med internasjonal lov» og med «høy aktsomhet for fullstendig nasjonal suverenitet». Det er ingenting i brevene som tilsier at Irak har bedt om militære aksjoner retta mot syrisk territorium – langt mindre om å trene syriske opprørssoldater. I brevene tar Irak også et viktig forbehold: At Irak må gi uttrykkelig samtykke til aksjonene. Og Irak har ikke gitt uttrykkelig samtykke å trene syriske opprørssoldater i Jordan. Da jeg for Ny Tid spurte UD om Iraks regjering på noe tidspunkt har bedt om eller godkjent Norges planer om å trene opprørere i Jordan, viste underdirektør Kristin Enstad til at «alle militære tiltak er koordinert med koalisjonen mot ISIL, hvor også Irak deltar». Men når jeg videresendte spørsmålet til koalisjonens pressesenter svarte de at koalisjonen og dens operasjoner er direkte underlagt USAs forsvarsdepartement, at de andre landene ikke trenger å godkjenne spesifikke militære bidrag, og at de ikke besatt informasjon om hvorvidt Irak hadde godkjent Norges bidrag til å trene syriske opprørere. Iraks ambassade i Oslo ønska ikke å kommentere spørsmålet, men tidligere har Irak advart sterkt mot å støtte syriske opprøre. «Så lenge det ikke fins garantier for at en opprørsregjering i Damaskus ikke vil bli kontrollert av Al-Qaida eller Al-Nusra, motsetter vi oss militær hjelp til opprørsgrupper,» uttalte Iraks daværende utenriksminister Hoshyar Zebari til Times of Israel i september 2013.

Tidligere domsavsigelser fra Den Internasjonale Domstolen tilsier at gjeldende folkerett ikke åpner for at en stat kan påberope seg kollektivt sjølforsvar av en annen stat uten denne statens uttrykkelige samtykke. I 1986 dømte Den Internasjonale Domstolen USA for å ha begått folkerettsbrudd ved å stå bak paramilitære grupper som utførte angrep mot og i Nicaragua. USA påberopte seg å bedrive kollektivt sjølforsvar av El Salvador, men dette blei avvist fordi El Salvador ikke hadde bedt om slik assistanse. I dommens begrunnelse heter det at kollektivt sjølforsvar bare kan utøves etter forespørsel fra den angrepne staten, og at ingen annen stat kan «utøve retten til kollektivt selvforsvar basert på sin egen vurdering av situasjonen».

Hverken Norge eller den USA-leda koalisjonen kan vise til at Irak har bedt Norge om å gjennomføre den militære intervensjonen som Norge hevder er kollektivt sjølforsvar av Irak. Og det foreligger som kjent heller ikke noen forespørsel fra Syria. Gro Nystuen fra International Law and Policy Institute sier til Dagsavisen at «Reglene er egentlig ikke spesielt kompliserte. Hvis man skal gå inn og bruke militærmakt på andre lands territorium, mot den sittende staten, må man ha egen hjemmel eller invitasjon. Assad har ikke invitert Norge til Syria. FN-resolusjonen om å bekjempe IS gir ikke rett til bakkestyrker i Syria.» Norges støtte til syriske opprørssoldater må derfor betraktes som en folkerettsstridig aggresjon mot den syriske staten, utført på vegne av et USA som sjøl bærer betydelig skyld for at den bevegelsen som skal bekjempes i det hele tatt er oppstått. Påberopelsen av kollektivt forsvar av Irak er ikke godkjent av flertallet av verdens stater og har ikke presedens i gjeldene folkerett, men hviler fullstendig på tidligere vestlige påstander brukt for å forsvare aggresjonshandlinger som invasjonen i Afghanistan i 2001.

Click here to read the complete article