Politimann snakker ut

“Det verste som kan skje for kriminalitetsutviklingen i Norge, er at venstresiden kommer tilbake til makta!” Ordene tilhører en politibetjent som har reagert på et innlegg hvor vi etterlyste mer åpenhet fra politiet ved å peke på den sittende justisministeren. “Kriminalitetspolitikken til FrP fortjener ros,” fastslår betjenten, som mener vi heller burde diskutere hvordan politiet er havnet i en situasjon hvor kriminalitetsbildet skal snakkes ned.

«Der bommet du stygt, Rita Karlsen! Ikke for at du etterlyser åpenhet fra politiet om kriminalitetsbildet, men fordi du får det til å høres ut som det er Fremskrittspartiets skyld. Taper FrP valget, vil det være et tap for politiet!»

Stemmen i andre enden av telefonen er mildt sagt opprørt. Min etterlysning av politiets åpenhet, som sittende justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) offentlig har sagt skal komme, har avstedkommet reaksjoner. Selv om det ikke akkurat var slik åpenhet jeg hadde i tankene.

Den sinna politimannen på tråden og jeg blir enig om å møtes, under forutsetning om hans anonymitet. Hvilket er forståelig, det har jo vist seg at når politifolk snakker åpent svinger både medier og politiledelsen med pisken.

– Hva var det som utløste en så sterk reaksjon fra din side?

For å være helt ærlig. Jeg er lut lei av at Fremskrittspartiet skal snakkes ned i ett og alt. Som politi i operativ tjeneste i mange år har jeg erfart utviklingen. Den er alt annet enn bra. Og det er bare FrP som har en politikk på området der en kriminell er en kriminell. Det verste som kan skje for kriminalitetsutviklingen i Norge, er at venstresiden kommer tilbake til makta!

– Si meg, er du utsendt av Per-Willy Amundsen?

(En kort latter) Nei, det er nok ikke sånn politiet opererer. Men når det er sagt, vil jeg understreke at jeg tok kontakt som privatperson, som borger, som ektemann og far, ikke som politimann. Samtidig ser jeg det som viktig å få frem det budskapet som aldri kommer frem – fordi politikere har rotet seg helt bort og fordi mediene overhodet ikke kan kalle seg verken vaktbikkje eller den fjerde statsmakt lengre.

Det mediene driver med er å trekke frem historien til enkeltindivider, skjebner, som kommer ufordelaktig ut på grunn av ett eller annet tiltak som er foreslått eller gjennomført. At de samme tiltakene er til samfunnets beste, overses glatt. Det utvises ikke noe ansvar eller forståelse for hva som er samfunnets beste, for borgernes trygghet, det gjelder bare å håve inn poeng, eller skal vi si klikk, for enkeltskjebner. Kriminelle uten oppholdstillatelse som skal sendes ut får klage sin nød over det de kaller uverdige forhold. Folk som har prøvd å lyve seg til opphold er det synd på. Klarer de samme mediene å klistre noen tårevåte barnefjes til de samme sakene, og advokatene, som først og fremst tenker på salæret sitt, får snakke varmt og lenge om menneskerettigheter og konvensjoner, er saken i boks. Pressen «passer» bare på enkeltindivider, samfunnet får seile sin egen sjø.

Politikere skal ha en sterk rygg for å komme med tiltak som de vet vil bli møtt av massiv motstand i mediene, og derfor tror jeg mange backer ut. De lar seg drive med av en venstrevridd presse. Det jeg med 100 prosent sikkerhet kan fastslå er at disse aldri har opplevd en politibetjents hverdag, de skjønner knapt hva politiet er, hva som er våre oppgaver, og verre: De skjønner overhodet ikke hvordan kriminalitetsbildet har utviklet seg, hvordan realitetene er.

– Hva er realitetene, slik du ser det? 

La meg først si noe om utviklingen. I dag er det så å si ingen som skal betraktes – og behandles – som kriminelle. De er å betrakte som et offer. De er offer for dårlige familieforhold, frafall fra skolen, fattigdom, dårlig integrering, manglende organiserte aktiviteter, hjemlandets praksis eller kulturer, annet verdisett, ja, hva det skal være. Offermentaliteten har bitt seg fast, også i politiet. Pågriper vi noen, om så midt i ugjerningen, så er de også offer for politiets handlinger.

Offermentaliteten går hånd i hånd med stadig flere rettigheter. Vet du, det «tryggeste» vi i politiet kan gjøre er å løslate folk.

Og det samtidig med at gjengkriminaliteten er ute av kontroll. Ja, jeg vet, at det heter at vi (politiet, min anm.) prioriterer, slår raskt ned osv., men la meg bare minne om at rekrutteringen er enorm. Så hvorfor ble X-ray (politiets innsatsgruppe for bekjempelse av gjenger, etablert i 2006, min anm.) lagt ned? 24 timer i døgnet fotfulgte de disse gjengmedlemmene, deres kjærester, familier og nettverk, og vi snakket nulltoleranse i teori og praksis. Veien var kort fra pågripelse til dom og soning. Det fungerte.

I dag preges gjengkriminaliteten av enda mer totalt kyniske personer. Menn fra gangster- og machokulturer, som albanere, tsjetsjenere, som ikke skyr noen midler. Ingen! Disse, sammen med kriminelle fra klan- og stammekulturer, er en total og fullstendig kræsj med det norske tillitssamfunnet. De ikke bare ler av oss, de forakter vår svakhet, utviser null respekt for politiet, de frykter ikke å bli satt i fengsel, for dem er det som hotellopphold, og de vet at de snart er ute igjen – og om de utvises, så er de raskt tilbake, ulovlig eller lovlig.

Du vet at selv om tollvesenet sjekker noen på grensen, finner ut at de kan være dømt for en rekke forhold i Norge, så kan de ikke stoppes? Nei, det er bare å vinke dem videre, kanskje med ønsket om at Denne gangen må dere ikke finne på noe galt, gutter! 

Gjengkriminaliteten henger tett sammen med narkotikakriminaliteten. Den begynner stygt å ligne på land vi ikke vil sammenligne oss med. Kampen om narkotikamarkedet, både på skoler og i nærmiljøer, blir råere, mer kynisk og totalt skruppelløst. Våpen, unger, asylsøkere, folk som er her ulovlig, trusler, hevn, voldtekter, alt innbakt i en ugjennomtrengelig saus. ID-løse asylsøkere og rumenere kan være gjengangerkriminelle i årevis uten at det får konsekvenser.

Click here to read the complete article