Syrerne i Europa bør gis en mulighet til å kjempe for sitt eget land

Syriske flyktninger som har kommet seg til Europa er ikke ofre. Snarere tvert imot.

Regjeringen har besluttet å utvide det norske engasjementet i kampen mot terrororganisasjonen ISIL (IS) i Irak og Syria. Til nå har norske spesialstyrker drevet opplæring av kurdiske Peshmerga-milits i den irakiske byen Erbil. Norges innsats vil i nær fremtid utvides til også gjelde opplæring av syriske opprørsgrupper. Disse spesialsoldatene vil ha base i Jordan.

Ambisjonen med opplæringen er å gi syriske opprørsgrupper militær trening og opplæring. Det utelukkes heller ikke at norske styrker kan bevege seg inn på syrisk territorium. Norges engasjement reiser flere politiske og folkerettslige spørsmål. Disse har vært oppe til debatt og jeg vil derfor la de ligge i denne omgang.

Spørsmålet som i liten grad er blitt diskutert er hvorvidt vårt engasjement har mulighet for å lykkes. Og enda viktigere; hva vil det si å lykkes? Er den stadig voksende koalisjonen av «villige land» enig med seg selv om hva målet med engasjementet faktisk er? Det er liten tvil om at vi sammen kan knuse ISIL militært, men hva da? Enkelte har hevdet at vestlige styrker må bli stående i Irak og Syria i flere tiår. Hva skjer da? Samtidig vokser hatet mot Vesten og mot vårt militære nærvær.

De fleste vil mene at det er riktig og viktig å bekjempe ISIL militært. Argumentet forsterkes ofte med at dersom vi ikke bekjemper ISIL i Syria og Irak, vil terrorgruppens jihadisme spre seg. Først i regionen, deretter i Vesten. Skulle dette stemme har vi slått fast at kampen mot ISIL i realiteten er en kamp mot et globalt kalifat. En sivilisasjonskrig. Jeg er enig i at ISIL må bekjempes militært, men jeg er uenig i at norske soldater skal delta i slike kamper. Syrias krig bør utkjempes av syrerne selv.

Regjeringen deler dette synet, derav basen i Jordan og beslutningen om i utgangspunktet bare å bidra med opplæring og trening av syriske opprørsgrupper. Det er nettopp her dilemmaet ligger. Hvilke motstandsgrupper skal norske styrker lære opp? Er det mulig å vite hvor disse styrkenes lojalitet ligger, la oss si fem år frem i tid? Er vårt bidrag ris til egen bak, eller er den militære kampen mot ISIL så viktig at langsiktige konsekvensanalyser må vike?

Flere land i Midtøsten er i oppløsning. Fanatiske og brutale diktatorer fikk i flere år herje fritt, og allerede skjøre samfunnsstrukturer kollapset. Utviklingen ledet til vestlig militære intervensjoner. Intensjonen var muligens den beste, men elefantenes tramping i fremmed hus førte verken til fred eller liberale demokratier. Vestens maktbruk førte tvert imot til mer kompromissløs sekterisk fanatisme, raseri og ikke minst økende islamsk fundamentalisme.

Vestens militære engasjement i dagens Irak og Syria har vært noe mer kontrollert. Man har forstått betydningen av å involvere nasjonale grupperinger i bekjempelsen av ISIL og sett behovet for en bredere internasjonal forståelse for en eventuell opprettelse av et nytt regime i Damaskus. Derfor er de pågående syriske fredssamtalene i Genève viktige.

Men vestlige land bør bli enda flinkere. Ikke minst bør Norge ta lærdom av sine tidligere feil. Vi bør kategorisk avvise ethvert direkte militært engasjement, og vi må ha visshet om hvilke syriske grupper vi velger å gi militær opplæring.

Europa har de siste to årene mottatt nær en million flyktninger fra Irak og Syria. De fleste av disse har flyktet fra terror og borgerkrig. Noen har flyktet fra Assads totalitære regime, andre har flyktet fra ISIL og atter andre har flyktet fordi de har mistet alt og krigen har fratatt dem ethvert fremtidshåp. Alt dette er forståelige grunner til å forlate sine hjemland..

Click here to read the complete article