Tilsynet for høy moral

Hvorfor ser ikke de som advarer mot Sylvi Listhaugs splittende språkbruk at de er akkurat like ille selv?

«Der bodde tusen frelste pluss en tenåring og hennes unge mor. Vel, da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, og hun sa: Mamma, her er et brev til deg fra Tilsynet for høy moral.»

Inger Lise Rypdals slager fra 1969 har fått ny aktualitet. Med krigstyper kunne Dagbladet slå opp at tilsynet igjen har begynt å sende brev. Denne gang ført i pennen av Ingebrigt Steen Jensen og med Erna Solberg som mottager.

Og i brevet sto: Erna Solberg, De fostrer dårleg Statsråden Dykkar sjølv,

De beklagar ikkje nok, og det seiast at De stundom drikker øl.

De må kome på eit møte, det er no i kveld, i Arbeidersamfunnet sal.

Vi må ta Regjeringa Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Ingebrigt Steen Jensen beskriver dette valget som et «skjebnevalg.» Med seg har han rasket et kobbel av mer eller mindre kjente personer med tilknytning til Arbeiderpartiet, som eksempelvis bergensartisten med den sureste stemmen i norsk rock, John Olav Nilsen. Steen Jensen skrev oppropet sammen med samboeren Trude Solheim, og forankret det hos Trond Giske. Med denne forankringen i APs toppledelse er oppropet nærmest som et offisielt AP-dokument å regne.

«Jeg mener at partiledere og folk i ledende posisjoner har bidratt til å skape et inntrykk av at vi er under et voldsomt press,» sier Steen Jensen når han skal begrunne sitt opprop. Slik språkbruk vil han forbilledlig ta avstand fra. At han ikke ser den åpenbare selvmotsigelsen i å så umiddelbart følge opp med at «jeg opplever at veldig viktige nasjonale felles verdier er under press på en helt annen måte enn jeg noen gang før har opplevd», er betegnende for hvordan deler av ordskiftet etterhvert har utviklet seg.

Det er etablert en dobbel standard. Utsagn fra den siden man selv ikke tilhører er – for igjen å låne ordbruken fra Steen Jensens opprop – eksempler på «ledere som sår splid.» Selv finner man det imidlertid uproblematisk å sammenligne regjeringens politikk med jødeutryddelsene i Warszawa-ghettoen(!).

Steen Jensen hadde ganske enkelt ingen problemer med å likestille norsk politis utkastelse av utlendinger med endelig avslag på sine søknader om opphold med «den delen av politiet i Norge som hjalp tyskerne å finne jøder omtrent på samme vis under krigen.» Flere hundre tusen jøder ble drept i Warszawa.

Jeg, derimot, tilhører den drømmende liberale høyresiden. Den som drømmer om en verden uten stater, som er utpreget internasjonalt orientert og som ser seg alliert med fremtiden. Deler av tankegodset som kommer fra dagens FrP er derfor meg mer enn litt fremmed.

Imidlertid har jeg en mørk ungdomsfortid. Som fjortenåring meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Der gjennomlevde jeg en kort ungdomsforelskelse, før jeg som de fleste andre liberalere flyktet fra partiet og søkte politisk asyl i Høyre. Itråd med alle regler for human flyktningebehandling, ble jeg tatt godt imot.

Det kjennetegner frafalne at man, i sitt behov for å markere avstand til det man en gang var, er ennå sterkere i sin kritikk av sitt fordums hjem enn dem som aldri har vært der. Det har også i stor grad gjeldt meg, som noen ganger har sammenlignet mitt forhold til FrP med tidligere generalsekretær i Humanetisk Forbund Levi Fragells forhold til pinsebevegelsen han vokste opp i.

Det er illustrerende for graden av distansering at årets partitest i Dagbladet til og med plasserte Miljøpartiet De Grønne foran FrP på listen over partier jeg burde vurdere å stemme på.

Mitt behov for avstand gjør seg spesielt gjeldende på de områdene hvor det var mitt liberale verdisyn og behovet for å forholde meg til fakta og forskning som lå bak partiflukten. De gloser jeg roper mot skjermen når nåværende justisminister leker med kastrering som kriminalpolitisk virkemiddel, egner seg ikke for mine barns ører.

Da hans forgjenger kontret den internasjonale forskningskonsensus som forteller oss at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, med å vise til en upublisert studentavhandling, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Sylvi Listhaugs uttalelser om innvandrere på «gullstol» fikk meg endog til å glemme all denne forskningen og regelrett drukne mine sorger.

Å være frafallen er imidlertid et tveegget sverd. Samtidig som man føler et voldsomt behov for å ta avstand fra de delene som gjorde at man ikke lengre kunne være der, husker man også hvordan det føltes å være på innsiden. FrP er en outsiderbevegelse. Det har partiet alltid vært.

Slike outsiderbevegelser kjennetegnes i stor grad av utpreget korpsånd. Man trenger ikke ta stilling til, eller konfrontere, egne feil og mangler når man med rette kan peke på at de angrep man utsettes for fra andre, går langt utover hva som er rimelig, eller hva som er greit i det offentlige ordskiftet.

Listhaugs gullstolutsagn er et godt eksempel på dette. Umiddelbart etter utsagnet ble det koblet til den dramatiske båtreisen mange flyktninger foretar over Middelhavet. En båtreise hvor mange mister livet. På politisk kvarter tordnet APs Helga Pedersen mot at Listhaug kunne karakterisere denne reisen som å «bli båret på gullstol.»

Det ville jo vært en helt legitim tordning om det hadde vært slik at Listhaug faktisk hadde sagt noe så vanvittig. Men det hadde hun selvsagt ikke. Listhaugs utsagn handlet ikke om hvem som skal slippes inn, men om hvordan man skal møte dem som allerede er her.

Uttalelsen falt i forbindelse med at Listhaug foreslo integreringskriterier som tillegg til krav om botid før det utstedes permanent opphold. Disse integreringskriteriene ble foreslått på bakgrunn av et bredt forlik om integreringspolitikken i Stortinget like før jul i 2015. Dette er et forlik både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga sin støtte til, og som totalt 161 av 169 stortingsrepresentanter stilte seg bak.

Det fullstendige sitatet lyder slik:

«Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene. Slik har det ikke vært tidligere. Dette vil bli et viktig incentiv for dem som kommer til Norge om å lære seg norsk og følge undervisningen de har en rett og plikt til å delta på. Det er viktig at de skaffer seg arbeid og blir selvforsørget. Med dette forslaget er det mer opp til utlendingen selv om de vil bli får bli i Norge eller ikke.»

Click here to read the complete article