Vår fremtidige mafia?

Arbeidsmarkedskriminalitet er en sekkebetegnelse for en rekke kriminalitetsområder, slik som svart arbeid, svart omsetning, tvangsarbeid, sosial dumping, fiktiv fakturering, hvitvasking av kriminelt utbytte, kamuflering av straffbare handlinger, bruk av ulovlig arbeidskraft og annet. I tillegg kamuflerer gjerne dem som bedriver arbeidsmarkedskriminalitet sin virksomhet med trygdesvindel.

At pengesterke kriminelle etablerer og bygger seg opp i Norge og Europa for øvrig, med for oss relativt ukjente metoder, skulle tilsi at vi bestrebet oss på å møte disse med tilpassede kontrollrutiner. Men vi sitter langt på vei fast i fortiden, med kontrollrutiner som ikke er tilpasset dagens virkelighet og som hovedsakelig skjer bak et skrivebord. Fortsatt bygger vi på et tillitssystem, som gir disse kriminelle fred og ro til å bygge opp karteller. De har oppdaget at det er relativt lett å hvitvaske penger fra kriminell virksomhet gjennom firmaer, ofte med stor fortjeneste og liten oppdagelsesrisiko.

Så mangler det ikke på meldinger, rapporter og planer. Men disse tar i liten grad innover seg at lav oppdagelsesrisiko nettopp krever nye arbeidsmetoder.

Politiet i felten fortviler

Politiet fortviler. Utfordringen er at politikerne med sine med sine måltall og styringsdialog, kan binde politiet på hender og føtter. Virkeligheten en helt annen enn hva en ser fra Stortinget eller regjeringskontorene.

I felten ser politiet at diverse kriminalitet får bedre og bedre fotfeste – og de står uten virkemidler eller ressurser til å gjøre noe med det. Man kan kanskje kalle det “pynting av tallene”, slik som for eksempel at kriminaliteten i Groruddalen i Oslo går ned. Sannheten er nok kanskje heller at politiets prioriteringer ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten og at kategorier innen statistikk omdefineres. I rapportene ser det nok tilforlatelig ut og politisk kan en slå mynt på det, men politifolkene som har sin hverdag i virkeligheten forteller en helt annen historie.

Våre politikilder vil ikke stå frem med navn. De vet at offentlig kritikk kan gjøre arbeidsdagen utrivelig, samtidig som de mener at utviklingen nå er så gal at de ikke orker å tie mer. Hva sier de så?

Politiet presses

– Jeg har møtt politifolk i andre land som forteller at de ikke lenger klarer å utføre sine politioppgaver. Det handler om at de utsettes for et enormt press på grunn av trusler og vold fra gjenger. Gjenger som tar samfunnskontroll, som bygger seg enorm makt og som tjener mye penger. Det gjør det igjen lett å rekruttere nye kriminelle, både med penger som lokkemiddel eller rett og slett ved tvang, for eksempel å tvinge dem til å skrive under gjeldsbrev og derav ha makt over de samme. Politiet ser hva som foregår, men klarer ikke å beholde samfunnsorden. Bedre blir det ikke av at politikerne ikke skjønner sammenhengen. Arbeidsmarkedskriminalitet har forgreininger som krever at vi ser sammenhenger som ikke er åpenbare for alle og enhver.

– Hva er det politikerne overser?

– Politikerne synes å tro at arbeidsmarkedskriminalitet kan løses som en skrivebordsøvelse. Med politiske vedtak og at ulike kontrollenheter, som Nav Kontroll eller Skatteetaten, kan sitte å sammenligne noen tall her og der, og dermed ta små og store fisker. Slik er ikke realitetene. Skal arbeidsmarkedskriminaliteten bekjempes må den møtes med en rekke ulike virkemidler, ikke minst spiller politiet en viktig rolle.

– Har ikke politiet noen rolle i dette i dag?

– Både og. Arbeidsmarkedskriminalitet blir av mange sett på for snevert. For eksempel er det typisk at denne form for kriminalitet kobles opp mot trygdemisbruk – det gir jo de samme stor arbeidsro. Med inntekt fra trygd kan du relativt trygt bedrive svart arbeid. Sjansen for å bli oppdaget er jo minimal. Nav-systemet forvalter årlig hundrevis av milliarder, men avdekker bare noe få hundre millioner som trygdejuks. Utvilsomt er mørketallene høye, noe for øvrig heller ikke Nav Kontroll benekter. Dette forteller oss at kontrollrutinene ikke er gode nok, men uansett regjering så fortsetter man i samme tralten. Ei heller klarer man å styrke de kontrollrutinene som allerede er etablert, de avspises med noen millioner for økt innsats, men det voksende problemet forteller oss at det burde vært investert langt mer i forebygging og kontroll. I tillegg må politiets rolle styrkes.

– Hvordan kan politiet rolle styrkes?

– Politiets rolle i arbeidsmarkedskriminalitet er sterkt nedvurdert. Det handler om den tilnærming man har for å avdekke og forhindre slik kriminalitet. Det er arbeidskrevende område, og derfor kan det være at man heller ønsker å bruke ressursene på mer “synlige” områder, slik som narkotikabekjempelse og økt beredskap (sistnevnte handler om mer synlig politi i gatene, min anm.). Det er jo vel og bra, og måloppnåelsen til måltallene blir fine i politiets rapporter, men arbeidsmarkedskriminaliteten jobber etter helt andre standarder. Det er her vi må bruke politiet – i felten. Det er vi som kan spaning, ransakelse og eventuell pågripelse. Det er vi som kjenner kriminaliteten som utspiller seg i felten. Ingen kontrollør bak en dataskjerm vil kunne se de koblinger vi ser i felten.

Click here to read the complete article