Vi arabere kan ikke demokrati

LO ønsker full internasjonal boikott av Israel, og det reagerer selvfølgelig israelere på. Men over­raskende for mange er det ikke bare jøder som reagerer, også arabere misliker tanken på hva en slik boikott kan føre med seg, og en av disse er den kjente kommentatoren Bassem Eid.

Bassem Eid grunnla i sin tid Human Rights Group, og er i dag mye brukt som kommentator i israelske medier på grunn av sine selv­stendige analyser. Denne uka var han i Norge for å holde foredrag for Med Israel for fred (MIFF), og for å møte LO og diskutere boikott­resolusjonen. Han tok seg også tid til et intervju med Dag og Tids Jon Hustad, som kom på trykk fredag.

«Vi arabarar kan ikkje demokrati, vi er muslimar. Det er ingenting demokratisk over Muhammeds lære eller sharia», sier Bassem Eid i intervjuet, som kommer til å gå inn i historie­bøkene på grunn av Eids opp­riktige hode­rysting over Vestens naivitet og vår tro på arabernes evne til å skape fred, demokrati og økonomisk vekst. For Bassem gir Oslo-avtalen skylden for mye av problemene knyttet til forholdet mellom palestinere og Israel, og det er tydelig at han mener vår manglende forståelse av religion er et sentralt punkt.

Bassem Eid berører nemlig et punkt som det er blitt umulig å snakke om i Norge: at religion handler mer enn en enkel privat tro på en eller flere guder. Vesten har sluttet å snakke om hva troen inneholder, hva den betyr for vår virkelighets­oppfatning. Alt vi har igjen er et skjelett av noen usammen­hengende følelser, følelser av at det må være noe mer der ute, og at alle som tror, egentlig tror det samme, bare med ulike benevnelser. Bassem vet imidlertid at religion er mer enn det, i Midtøsten erfarer man det daglig.

Kristen tro, som har formet Vesten, gjort oss til dem vi er, betyr langt mer enn bare en tro på Jesus Kristus. Troen forklarte middel­alder­mennesket verden, dens utgangs­punkt, mening og menneskets rolle. Kristen­dommen ga mennesket fri vilje og ansvar for egne gjerninger. Sammen med en tro på en objektiv moral ga det grunnlaget for etiske debatter og en fleksibel lovgivning, sentrale elementer vi deler med jødene. Vi tror ikke på skjebnen, vi fikk ansvaret for egne liv. I tillegg lærte vi at Gud skapte verden slik at det var meningen at vi skal legge den under oss, forstå den, søke sannheten, uansett hvor smertefullt det kunne oppleves. Vi lever delvis fortsatt i denne virkelighets­forståelsen, vi liker bare ikke å gi den en religiøs forståelse. Gud er den primære årsaken til det hele, ikke den sekundære, men slike ting skal vi ikke lenger diskutere, det kan være vi finner ut hva som er årsaken til at noen sprenger seg selv i luften som selv­mords­bombere, mens andre reiser ut som hjelpe­arbeidere.

For det er noe dypt tragisk med islam. Under­trykkelse, selv­mords­bomberen og økonomisk nød blir på sett og vis islams uunngåelige ende­stasjon. Troen på Allah gjør noe med mennesket. Den frie viljen forsvinner, og med det ansvar for egne gjerninger. Samvittighet, et sentralt punkt i vestlig tenkning, blir et fremmed­element. Du kan ikke ha dårlig samvittighet for gjerninger du ikke kan stå til ansvar for. Du kan ikke anklage politikere for valg Allah har godkjent, eller for en fattigdom han mener du skal leve i. For å sitere forfatteren V.S. Naipaul; islam handler om å lære å leve som fattig.

Bassem Eid sier til Jon Hustad at «det er ingen tvil om at vi palestinarar hadde betre liv då vi var fullt ut okkuperte» og at det er «ikkje er det palestinske styret som skapar arbeids­plassar, det er ikkje EU eller Noreg, det er Israel».

Det er de som tror at befolknings­veksten er muslimske staters største problem, men befolknings­veksten ville vært en velsignelse for disse statene hadde de klart å gjøre seg nytte av den. Problemet er at islam ikke klarer å legge grunnlaget for den økonomiske veksten som er nødvendig for å brødfø stadig flere mennesker, og når islam i tillegg skaper politiske systemer som systematisk under­trykker sine innbyggere, er det en oppskrift på katastrofe, og det er den katastrofen Vesten nå erfarer konsekvensene av. Bassam Eid sier at det er riktig at Israel håndhever en streng sikkerhets­politikk, men spør hvorfor ingen retter oppmerksom­heten mot den politiske under­trykkingen som finner sted på Vest­bredden, hvorfor vi ikke er opptatt av hvilke regimer islam skaper.

Click here to read the complete article