Barnebrud: Hørt historien om kråka og påfuglen?

Jeanette, med bakgrunn fra Pakistan, forteller i dag igjen sin historie i offentligheten. Det har hun gjort en rekke ganger, første gang i 1999. Hun har siden 2000-tallet vært tilknyttet HRS og gjort en fantastisk innsats for de mest såbare, barn og kvinner. Hun har frontet tvangsekteskap, talt konservative menn, ledere og politikere, med innvandrerbakgrunn midt imot, men også hun ble raskt møtt med rasismekortet. For det er slik man har kunne opprettholde denne businessen med såkalte frivillige organisasjoner – fullfinansiert av staten og uten kontroll med resultater. Disse organisasjonene hvor holdninger og verdier ligger i historien om kråka og påfuglen.

Jeanette fronter igjen de svakeste
Jeanette fronter igjen de svakeste

Jeanette er fortvilet. Debatten om barnebruder er blusset opp igjen i Norge, og hun har med forferdelse reagert på alle dem som tar til orde for «forståelse». Hun hører lederen fra Mira-senteret snakke om «menneskerettigheter og ikke bare norsk lov». Jeanette ringer.

– Vet du, Rita, de lever enda etter en kjent historie fra Pakistan som langt de fleste familier forteller til sine barn. Historien om kråka og påfuglen. Den går omtrent slik: Kråka synes påfuglen er så utrolig flott og tar derfor å putter påfuglfjær inn blant sine egne fjær. Men når kråka kommer til påfuglene, blir de sinte og napper ut alle påfuglfjærene fra kråka, i tillegg til at de napper ut alle kråkas egne fjær. Den stakkars nakne kråka tar seg tilbake til sine egne, men også de avviser henne. «Du har allerede sviktet oss,» sier de.

Vi skjønner hva Jeanette mener. Jeg ber henne skrive en kronikk og sende den til NRK Ytring. Jeanette skriver:

– Du blir aldri norsk!

Året er 1997. Jeg er 20 år gammel og har allerede brutt ut av et tvangsekteskap med en langt eldre pakistansk mann. Jeg har en datter fra dette ekteskapet, født i Norge da jeg var 17 år gammel.

Men selv om jeg har kommet meg unna tvangsekteskapet, er jeg ikke kommet meg unna tvangskulturen. Denne kulturen blomstrer i Norge på denne tiden, og nå ser jeg på ny en oppblomstring på grunn av alle asylsøkerne som er kommet, og flere vil komme. Minnene om min egen tid som barnebrud kommer sterkt tilbake.

Bønn om hjelp ble avvist

Denne dagen i 1997 tar jeg kontakt med Mira-senteret. Jeg har lest at de motarbeider undertrykkelse og jobber for integrering. Jeg forteller dem at jeg ikke orker mer av denne tvangskulturen. Damen jeg snakker med forteller meg at jeg må forstå at det ikke vil hjelpe meg: – Du kommer aldri til å bli norsk. De kommer aldri til å akseptere deg som en av sine egne. Da mister familien din ære og det vil bli vanskelig for deg selv å være uten aksept fra nordmenn og uten tilhørighet fra foreldrene. Det er jo ikke sikkert familien tar deg tilbake når du skjemmer ut ryktet deres.

Jeg la på.

Stod fram på TV

To år senere blomstrer debatten om tvangsekteskap opp i Norge. Bakgrunnen er en dokumentar på TV 2. Jeg sitter og ser på et debattprogram i samme kanal, ledet av Per Ståle Lønning. Debattdeltakerne, innvandrermenn, avviser at tvangsekteskap er noe problem og vil bare snakke om det fortreffelige med arrangerte ekteskap. Lønning ser noe oppgitt ut og peker mot TV-ruta og sier følgende ”Hvis det er noen tvangsgiftede der ute, ta kontakt!”

Jeg tok kontakt. Det ble et lørdagsportrett med meg der jeg fortalte min historie. Om hvordan jeg, som selv er født i Norge med pakistanske foreldre, ble sendt til Pakistan som 11-åring. Som gift, gravid 17-åring ble jeg returnert til Norge for å føde her og sikre oss nedkomststønad. Jeg var så massivt voldtatt at jeg ble diagnostisert. Jeg sa det da, og jeg sier det igjen: Mine foreldre arrangerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtektene mine.

Mazyar Keshvari (Frp) har foreslått å ta fra Mira-senteret statsstøtte fordi senterets leder, Fakhra Salimi, mener det er «veldig traumatiserende at en gravid, ung kvinne blir skilt fra mannen bare fordi noen andre har bestemt at det ikke er riktig når hun selv tenker at det er riktig. Det er retraumatisering og egentlig overgrep på hennes rettigheter». Videre hevder hun at vi «må tenke på menneskerettighetene, ikke bare loven i Norge».

Click here to read the complete article