De som setter fingeren på stedet det gjør vondt

Hvor mange triste enkeltskjebner – og hvor store skader på tillitssamfunnet og påfølgende spenninger mellom grupper – skal vi tolerere før vi begynner å snakke høyt og tydelig om religiøst og kulturelt betingede æresnormer, klanmentalitet, kvinnesyn og påfølgende dysfunksjonell barneoppdragelse?

For noen uker siden fikk firebarnsmoren Azra Gilani stor oppmerksomhet og mye velfortjent ros for sin oppfordring til andre norsk-pakistanske mødre om å ta et oppgjør med medbrakt æreskultur. Gilani har bodd i Norge i 45 år og mener det er uforståelig “hvordan enkelte foreldre påtvinger sine barn et levesett som vil gjøre dem ulykkelige og skape et gap mellom foreldre og barn».

Det som opprører meg enda mer, er fraværet av stemmen til muslimske mødre i denne debatten. Hvorfor står dere ikke opp mot denne behandlingen av jentene våre? Har ikke mange av dere opplevd det samme som deres jenter opplever?

Det er ingen tvil som at det er jenter og kvinner som lider mest under innvandrermiljøenes sosiale kontroll og håndhevelse av medbrakte tradisjonelle normer. Det viser de fleste rapporter om temaet. En statlig svensk utredning viste i 2014 at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter. Nylig viste en kommunal rapport at æresrelatert undertrykkelse av jenter og kvinner attpåtil øker og gir seg nye utslag i innvandrertette bydeler: der det før bare var familien og slekten som utøvde kontroll over jenter, er det nå hele områder.

Dette er en konstatert og erkjent problemstilling. Problemet er imidlertid av større omfang, for de foreldrene som oppdrar – og hele miljøer bidrar til, skal vi tro rapporten fra Tensta – døtrene sine etter tradisjonelle æresnormer, oppdrar samtidig sønnene sine til å ta del i den sosiale kontrollen og undertrykkelsen. I den statlige rapporten fra 2014 kom det frem at 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre.

Forsker og dosent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter uttalte at foreldre som kanskje ellers ikke ville lagt så vekt på æresnormer likevel gjør det fordi de selv opplever press fra omgivelsene. Hun går så langt som å ta til orde for at staten bør gripe inn når gutter forsøker å kontrollere og begrense jenter, og nevner blant annet tvangfjerning av guttene fra hjemmet som et mulig tiltak.

Stadig flere fra innsiden av de aktuelle miljøene peker på tradisjonell muslimsk og/eller æreskulturell oppdragelse som en årsak til unge muslimers vanskeligheter i vestlige samfunn. Vold er naturligvis kriminelt, men holdningene og kvinnesynet som ligger bak – og som i mange tilfeller fører til kvinneundertrykkelse og i verste fall vold og drap – blir uhindret reprodusert og fører til problemer, ikke bare for «miljøets egne», men også for omgivelsene.

I Danmark har den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha advart om fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder og peker på at innvandrermiljøets oppdragelse av særlig gutter fungerer svært dårlig i Danmark:

»Der er ingen tvivl om, at forældrene har været fraværende over for de her drenge. De har ikke stillet krav til dem i hele deres opvækst, og de har ikke sat grænser for dem. Jeg er selv vokset op i Libanon. Vi var hele tiden ude på gaden, og jeg var altid oppe at slås. Vi var i krig mod nabogaderne og kom altid blødende hjem. Det var helt normalt – sådan var det bare at være dreng i Libanon. Men i en dansk kontekst er den adfærd totalt uacceptabel. Her betragtes slåskampe som vold, der kan ende med en fængselsstraf. Forældre med indvandrerbaggrund har simpelthen ikke forstået i tide, hvordan tingene foregår i Danmark, og hvis de først begynder at stille krav til deres sønner, når de fylder 12 år, er det desværre for sent«.

Politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, har også tatt til orde for et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av særlig gutter, som hun mener kan bli farlige for omgivelsene som følge av dette. Akdogan har unektelig et poeng, da problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i det danske samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken.

Vi hører stadig velmente bortforklaringer om at innvandrere fra den islamske verden er ressurssvake, uvante med vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, ofte traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine i Vesten. Alle statistikker viser imidlertid at det er guttene som faller ut, mens jentene klarer seg bra – de har med andre ord fått en hensiktsmessig, samfunnsgavnlig sett, oppdragelse. Derfor må ovenstående (bort)forklaringer forkastes som feilaktige: Foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, har også forutsetninger for å oppdra sønnene sine.

Store deler av de uheldige statistikkene skyldes da også foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan:

”I nydanske familier skal pigen passe skolen, hjælpe med mad og rengøring og passe små søskende. Mange piger fra konservative muslimske hjem bruger topkarakterer i skolen til at skabe mere frirum og respekt.”

Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt i kraft av hans kjønn. Nederlaget blir naturligvis stort. Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent.

Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan. Guttene velger å gi opp, finner sammen med andre som har samme problemer og dermed er den farlige prosessen igang: man blir raskt enige om at problemene man baler med er omgivelsene, som garantert er rasistiske. Når de har nådd hit er de enkle å verve for bander eller radikale salafister. Utviklingen har for øvrig vist at det ikke lenger er noe klart skille mellom disse gruppene, hvilket gjør dem enda farligere. Omar Abdel Hamid El-Hussein var et eksempel på en med bakgrunn herfra. Disse gruppene tilbyr guttene/de unge mennene en identitet og bekrefter dem selvsagt i at nederlagene deres er omgivelsenes skyld, ikke foreldrene eller deres egen.

Skal denne utviklingen snus, må man først og fremst nå frem til de muslimske mødrene. Akdogan forteller at hun har gode erfaringer med å diskutere oppdragelse. Men også skolene må gripe fatt i problemet. Kjønnslikestillingen må være et nøkkelbegrep, mener hun. Skolen må ikke ha berøringsangst, men konfrontere uheldige attityder fra muslimske gutter og være tydelige overfor foreldre som ikke stiller krav til sønnene sine.

En annen faktor er klanmentaliteten, som er den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige. I Sverige jobber journalist og forfatter journalist og forfatter Per Brinkemo med integrering for foreningen Somaliland i Malmö, og mot æresrelatert vold ved et nasjonalt kompetanseteam i Östergötland. Han mener det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn, men at svenske myndigheter er lite villige til å se klanens makt. I 2014 skrev Brinkemo boken Mellom klan og stat – somalier i Sverige, og den ble da også – ikke overraskende – umiddelbart forsøkt stemplet ut som rasistisk, stereotyp og kolonialistisk.

Click here to read the complete article