Dødelig taushet

Det norsk-pakistanske muslimske miljøet har vært stille om dødsdommen mot Asia Bibi. Noen ganger er taushet dødelig.

I en rettssal i Lahore onsdag ble dødsdommen mot den unge pakistanske kvinnen Asia Bibi bekrefet. Hennes appell om nåde ble avvist og nå venter galgen.

Forbrytelsen hennes var å bekjenne sin kristne tro.

Den unge pakistanske kvinnens forbrytelse var å krangle med kollegene på jobben om Jesus og sin kristne tro.

Det hele startet med at hennes muslimske kolleger nektet å drikke vannet hun hadde hentet fordi vann hentet av en kristen er «urent». Dette førte til en krangel. Da uttalte hun den skjebnessvangre setningen:

«Jesus døde på korset for meg, hva har Mohammad gjort for dere?»

Hun ble banket opp og sperret inne i et rom sammen med sine døtre. En mobb samlet seg rundt der hun ble holdt fanget. Lokale imamer anmeldte saken, de krevde dødsdom for fornærmelse av profeten. Asia Bibi ble fratatt alt hun eide og satt i fengsel. Der har hun siden sittet isolert på en enecelle siden hun ble dømt i november 2010 for blasfemi.

Nå er siste mulighet ute for Bibi. Rettsinstansen i Lahore var en av de siste mulighetene for benådning. Om ikke landets høyesterett omgjør dommen.

Pakistans straffelov ble endret i 1982 og 1986 under militærdiktatoren Zia ul Haq. Mange har blitt dømt, men så langt ingen henrettet for blasfemi.

I 2008 ble et uformelt såkalt moratorium på dødsstraff vedtatt. Det betyr at man i praksis har sluttet å gjennomføre slike henrettelser. Men mange domfelte og tiltalte har blitt drept enten i fengsel eller etter at de ble løslatt. Mobben i gatene tok da saken i egne hender.

Taushet

Saken til Asia Bibi har knapt fått oppmerksomhet i norsk presse. Også muslimske miljøer har i hovedsak vært tause om saken.

Et unntak er Shoaib Sultan, tidligere generalsekretær i Islamsk råd som uttalte seg etter dødsdommen i 2011.

Ellers har det vært taust. Bibi kom fra samme provins der et stort flertall norsk-pakistanere har sin opprinnelse fra. Punjab. Dødsdommen ble stadfestet i Lahore, denne regionens provinshovedstad.

En som ikke var taus var Salman Taseer. Provinsguvernøren i Punjab. 4. januar ble han drept av sine egne livvakter. Han hadde vært en klar stemme for at Asia Bibi måtte frikjennes og løslates.

Han var også en sterk motstander av Pakistans blasfemilover, hvor fornærmelser mot islam straffes med livstidsdommer og fornærmelser av profeten Mohammad kan føre til dødsstraff. Sannsynligvis var dette årsaken til at han ble drept.

2. mars 2011 ble også Pakistans minister for religiøse minoriteter, Shabaz Bhatti, skutt ned og drept. Han var kristen og også en motstander av blasfemilovene.

Man skulle trodd at norsk-pakistanere etter å ha bodd og levd en generasjon i Norge hadde omfavnet den norske trosfriheten. At man så fordelene ved å leve i et liberalt samfunn og ønsket en liknende utvikling for Pakistan.

Med noen få unntak har det ikke gått slik. Den første generasjonen norsk-pakistanere har videreført tradisjonene fra hjemlandet.

Norges største moske, Jamaat Ahl-e Sunnat, har en forstander og imam som i 2013 uttalte at jødisk mediemakt fører til at nordmenn er negative til islam.

En annen stor moske, Islamic Cultural Center, har fortsatt ideologiske bånd til islamistbevegelsen Jamia-e Islami. Gruppen ba Pakistans president om å benåde mannen som drepte Salman Taseer.

Og blant muslimsk ungdom som vokser opp i Norge står islamistiske oppfatninger sterkere enn hos foreldregenerasjonen.

Islam Net er i dag Norges største muslimske organisasjon. De har oppgitt å ha rundt 2.000 medlemmer og samler enda flere til sine årlige «fredskonferanser» i Oslo. Deltakerne er for det meste svært unge, mange i ungdomsskolealder.

Dette er en organisasjon som eksplisitt støtter dødsstraff for blasfemi og andre forbrytelser mot islam. Flere foredragsholdere organisasjonen har invitert til Norge har også målbært slike standpunkt.

Norsk-pakistanere har selvsagt ikke noe forpliktelse om å engasjere seg for Asia Bibi. Men det er ingen tvil om at det kunne ha hjulpet. Mange av de som har etablert seg her er ressurssterke og har nettverk i hjemlandet.

Om et norsk-pakistansk engasjement kunne forhindret en dødsdom er selvsagt umulig å si, men det hadde uansett vært positivt om flere engasjerte seg. Dette gjelder selvsagt også ikke-muslimer.

Også fra Kirken og norske politikere har det for det meste vært taust. Etter dødsdommen i 2011 reagerte norske myndigheter. Siden er det ingen tegn hverken i form av offisielle uttalelser eller i brev eller dokumenter hos Utenriksdepartementet som tyder på at saken har blitt løftet opp på politisk nivå.  Saken har heller ikke blitt tatt opp av norske stortingspolitkere siden 2011.

Kanskje er det ikke så rart at det tar tid å stanse dødsdommene for blasfemi i Pakistan, når pakistanske myndigheter ser at deres allierte og samarbeidspartnere, som Norge, knapt reagerer.

Forsvar trosfriheten

Enkelte ganger hører man røster, blant annet i islamkritiske miljø, som tar til orde for at Norge bør svare med samme mynt. Enkelte uttaler seg for eksempel kritisk til hvordan andre trossamfunn får etablere seg fritt her i landet.

Dette er gal resept.

Heller enn å svare på angrep på trosfrihet med samme mynt, bør svaret være å forsvare de liberale og demokratiske verdiene det norske samfunnet er bygget på.

Uten å rive ned den kristne kulturarven, må det være rom for alle trosoppfatninger i det norske samfunnet. Et prinsipielt forsvar av trosfriheten er det beste botemiddelet mot religiøs ekstremisme.

Click here to read the complete article