Etterlyst: Venstresidens engasjement for forfulgte kristne | Andreas C. Halse

Vi kan være tøffe i kjeften, vi på den sekulære venstresiden. Men i møte med urett, må vi være prinsipielle og krystallklare. Også når uretten rammer religiøse.

Det er blitt mye og berettiget debatt etter at Lars Akerhaug for et par uker siden utga sin bok om forfulgte kristne i Midtøsten.

Den utrenskningen vi ser av kristne, er en urett av historiske proporsjoner, og forfatteren har definitivt rett i at situasjonen har vært preget av for stor taushet.

En bekjent av meg, som jeg har stor respekt for, er prest, SV-er og oppdaterer Facebook-siden sin jevnlig. I etterkant av bokslippet etterlyste han venstresidens engasjement for forfulgte kristne.

Er det for vanskelig for sekulære kulturradikalere i hovedstaden å stå opp mot en slik åpenbar urett? lurte han på.

Og han har et poeng.

Agget mot kristendommen

Det er mange på venstresiden som er blitt oppfostret gjennom kulturkamp mot kristendommen.

Selv om det for en del har utviklet seg til en mer generell motstand mot religiøs påvirkning på samfunnet, henger agget mot kristendommen igjen.

Det er en arv som burde være til ettertanke.

Av samme grunn som man har kritisert kristendommens maktovergrep gjennom tidene, bør man være både kritisk og høylytt mot de maktovergrepene som skjer mot kristne i Midtøsten i dag.

Religionsfrihet for alle

Selv er jeg blant dem som tidvis har vært både høylytt og kompromissløs i møte med ulike religiøse uttrykk, tradisjoner og privilegier.

Det er en politisk linje som nok tidvis kan oppfattes både konfronterende og uforsonlig for mennesker som har en religiøs overbevisning. Det gir et spesielt ansvar for å være tydelig rundt de prinsipielle avveiningene.

Jeg mener et sekulært utgangspunkt er det beste for å sikre religionsfrihet for alle og et rettferdig utgangspunkt, men jeg mener på ingen måte at det er noe mål med et samfunn uten religiøse.

Tvert imot er det et mål at folk har frihet til å være nøyaktig så religiøse eller så lite religiøse som de ønsker ut ifra egen overbevisning.

Ufriheten som råder

I Midtøsten i dag skjer nøyaktig det motsatte. Kristne utryddes mer eller mindre systematisk fordi de tror på feil måte.

Det samme gjelder en rekke andre religiøse minoriteter, men forfølgelsen av akkurat kristne står igjen med en enorm symbolsk kraft og et faretruende tegn på ufriheten som råder i regionen. Kristne mennesker over hele verden opplever i dag at selve vuggen for deres tro blir rensket for trossøsken.

Det må være vondt å se på, og det forteller en uendelig trist historie om råskapen og hensynsløsheten som IS og deres likesinnede opererer med.

Brutaliteten vi ser i religionskonfliktene i Midtøsten er også et signal som minner oss om verdien av at vi kan snakke med hverandre, på tvers av religiøse skillelinjer, i siviliserte termer her i Norge.

Det betyr selvsagt ikke at vi bør fire så mye som en tomme i møte med religiøse mørkemenn, men at vi bør anerkjenne at også mennesker med religiøs overbevisning kan stå for viktige og rause verdier.

Et angrep på oss alle

Store maktovergrep av religiøse både skjer og har skjedd, men verdens kompleksitet avkrever en viss ydmykhet i møte med egen tro eller manglende sådan.

Overgrep kan vel så gjerne begås av ikke-troende mot troende, som av religiøse mot gudløse eller av troende mot andre troende.

Vi kan være tøffe i kjeften, vi på den sekulære venstresiden. Vi som er opptatt av å sette religiøse mørkemenn på plass og slåss mot gamle dogmer. Det betyr imidlertid ikke at vi skal være likegyldige til den urett som ikke rammer oss selv.

Click here to read the complete article