Kronikk: Den politiske eliten ante ikke hva de gjorde da de gikk inn for å sende F-16-fly til Libya | Terje Tvedt

Regjering og storting bør granskes, skriver Terje Tvedt.

Libya-krigen fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume. Det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved norsk mentalitetshistorie og det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.

For hvordan kunne Norge – dette landet som i tiår hadde brukt milliarder av kroner på å iscenesette seg selv som verdensmester i bistand, som Afrikas spesielle venn, og som eksponent for global dialog – enstemmig og reservasjonsløst la seg representere av bombefly og bomber over Afrika våren 2011?

Fremtidens idéhistorikere kommer til å finne det enda mer interessant at mer enn fire år etter at F-16-flyverne ble beskrevet av den politiske ledelsen som spydspisser i kampen for menneskerettighetene, og det forlengst hadde blitt klart at krigen ikke nådde noen av de målene som den ble begrunnet med og sivilbefolkningen i Libya var verre stilt enn noensinne, var det i Norge ingen offentlig selvransakelse.Båtflyktningene i Middelhavet gjør det nå på tragisk vis nødvendig å stille spørsmålet på nytt: Hvordan tenkte politikerne da de fattet sin mest skjebnesvangre avgjørelse?

Stortinget, krigseufori og verdensbilder

Det er vel kjent at Norges statsminister, Jens Stoltenberg, kunne erklære at Norge gikk inn for å bombe Libya etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre lørdag formiddag 19. februar hadde ringt rundt til partilederne og fått deres støtte til beslutningen han og Jens hadde tatt noen timer tidligere.

Den oppsiktsvekkende ringerunden var ikke først og fremst et varsel om en ny form for parlamentarisme i mobilens tidsalder, men et uttrykk for en bestemt tenkemåtes suverene makt. Den mest alvorlige beslutningen noen politiker noen gang må fatte, ble tatt uten at noen ba om en grundig diskusjon. I dagene som fulgte ga de mest sentrale avisene politikerne full støtte, tilsynelatende med samme letthet.

Den mest alvorlige beslutningen noen politiker noen gang må fatte, ble tatt uten at noen ba om en grundig diskusjon

Hvor dypt overbevisningen stakk ble tydelig da Stortinget samlet seg til sitt første møte om Libya 29. mars, fem dager etter at de første norske F-16-flyene var i aksjon over Libya, og da det var kjent at Norge sammen med Danmark var landene som bombet mest.

Mye hadde skjedd etter FN-resolusjonen 1973 og Støres ringerunde.

Allerede dagen før Støre tok opp telefonen, hadde Libyas leder Muammar Gadafi bedt om våpenhvile, men opprørslederne i Benghazi og politikere i Norge avfeide det.

  1. mars angrep franske, amerikanske og britiske fly og ubåter Libya. «Odyssey Dawn» var i gang under USAs ledelse, og det kom rapporter om at opprørerne fikk våpen av USA, og den britiske forsvarsministeren sa at NATO skulle gå etter Gadafi.
  2. mars fordømte Den arabiske liga bombekampanjen, fordi de mente den søkte regimeendring og brøt med FN-resolusjonen. Den afrikanske union var mot av samme grunn.
  3. mars vedtok NATO å overta ansvaret fra FN for å håndheve resolusjonen. Samme dag ble det rapportert at Libyas flystyrke var ødelagt og ikke kunne true sivilbefolkningen.

Stortinget ble feilinformert

Referatet fra stortingsdebatten 29. mars vitner entydig om at ingen av disse hendelsene fikk innvirkning på krigseuforien.

Jens Stoltenberg åpnet debatten med å si at «vi» står sammen med verdenssamfunnet, og «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden. (…) land etter land i regionen reiser seg mot eneveldige ledere og krever respekt for demokrati og universelle menneskerettigheter.»

Click here to read the complete article