Terroren henger sammen med aksepten for parallellsamfunn. Nå må det være slutt. | Frank Rossavik

Ingen som har bodd i Brussel bør være særlig overrasket over det som nå har skjedd.

Høsten 2001 flyttet jeg dit for å bli korrespondent for tre norske regionaviser. Noen av kveldene brukte jeg til å gjøre meg kjent med homolivet. Det gikk ikke lenge før jeg fikk gode råd: I Brussel går det fint å leve åpent, sa folk, men jeg måtte være forsiktig i bydelen Molenbeek, helst også i Schaerbeek og rundt de sentrale jernbanestasjonene.

Ble man tatt for å være homo der, kunne man bli banket opp. To hvite menn som gikk sammen, ville vekke oppmerksomhet. I en mørk, tom gate, kunne det fort skje noe.

En gang så jeg også en fyr med blodig nese komme inn på stampuben min. Det ble sagt at han hadde «vært uforsiktig» i nærheten av noen marokkanere ved Gare du Midi, sydstasjonen. Særlig alvorlig var det ikke, han bestilte en øl, men likevel.

No-go areas

Politiet hadde ingen kontroll i disse områdene, ingen evne til å ta overgripere. Det kunne alle fortelle, ofte med et flir. Særlig dette gjorde inntrykk. Til da – årsskiftet 2001/2002 – hadde det aldri falt meg inn at vestlige byer kunne ha bydeler der politifolk sto maktesløse.

Det er et stykke fra å trakassere homofile til å myrde mange mennesker i terrorangrep, men det er rart å tenke på at problemet – parallellsamfunn med egne oppfatninger av rett og galt og eget «justissystem» – har eksistert så lenge, uten at noe effektivt er gjort.

Click here to read the complete article